Regjeringen foreslår strengere regler for å gjøre klageadgangen ved
offentlige anskaffelser mer effektiv. KOFAs adgang til å ilegge
overtredelsesgebyr faller bort.

Som følge av EU-direktiv 2007/66 må det innføres regler om 1) en karensperiode fra kontraktstildeling til kontrakt inngås, 2) en suspensjonsperiode som på visse vilkår medfører at oppdragsgiver ikke kan inngå kontrakt mens klagen behandles og 3) nye sanksjoner for alvorlige brudd på regelverket.
I dag skal oppdragsgiver gi meddelelse om tildeling i ”rimelig tid” før kontrakt inngås. Dette skal fortsatt gjelde for anskaffelser etter anskaffelsesforskriftens del II, det vil si for anskaffelser under EØS-terskelverdiene (1,6 millioner kroner eks. mva. for vare- og tjenestekontrakter og 40,5 millioner kroner eks. mva. for bygge- og anleggskontrakter) og for uprioriterte tjenester. For anskaffelser over terskelverdiene og for forsyningsforskriftens del II skal heretter direktivets minstekrav på 10 dagers karenstid ved elektronisk meddelelse og 15 dager ved annen meddelelse om tildeling gjelde.
Reglene om suspensjon av retten til å inngå kontrakt vil bare gjelde når klageren begjærer midlertidig forføyning mot tildelingsbeslutningen før utløpet av karenstiden eller før utløpet av 10-dagersfristen for å inngå kontrakt uten sanksjoner dersom oppdragsgiver har gitt en intensjonskunngjøring om å tildele kontrakt uten forutgående utlysning av konkurranse.
En av de nye sanksjonene er at inngåtte kontrakter kan kjennes uten virkning. Ordningen bryter med norsk kontraktsrett og skal kun gjelde for anskaffelser over EØS-terskelverdiene og for forsyningsforskriften. Kontrakter kan kjennes uten virkning for fremtidig kontraktsoppfyllelse, men alternativt fra kontraktsinngåelse dersom kontraktsytelsen kan tilbakeføres i vesentlig samme stand og mengde.
”Uten virkning”-sanksjonen vil særlig gjelde for ulovlige direkte anskaffelser, som regnes som et særlig alvorlig brudd på reglene. Også ved brudd som har påvirket klagerens mulighet til å få tildelt kontrakten, og som har skjedd i kombinasjon med brudd på reglene om karens eller suspensjon, skal kontrakten kjennes uten virkning. En forutsetning er likevel at bruddet på reglene om karens ellers suspensjon må ha fratatt leverandøren muligheten til å ta rettslige skritt før inngåelsen av kontrakten. Dersom vesentlige hensyn til allmennhetens interesser gjør det nødvendig å opprettholde kontrakten, kan retten likevel unnlate å kjenne kontrakten uten virkning.
Retten skal også kunne beslutte avkorting av kontraktstiden og overtredelsesgebyr som alternativ til sanksjonen ”uten virkning”. Retten skal avkorte kontrakten eller idømme overtredelsesgebyr hvis det gjelder en anskaffelse over terskelverdiene uten at retten kjenner kontrakten uten virkning eller hvis det gjelder en ulovlig direkte anskaffelse under terskelverdiene. I visse andre tilfeller kan retten kan idømme alternative sanksjoner.
Klagenemnda for offentlige anskaffelser (KOFA), som er et rådgivende, administrativt organ for rask og rimelig klagebehandling, har hittil kunnet ilegge et overtredelsesgebyr ved brudd på anskaffelsesreglene. Denne adgangen vil bli overført til domstolene.

Per Forsberg
pf@forsberglaw.no

I reglementet for avløpsledningen hadde Alta kommune fraskrevet seg det objektive ansvar for skader som følger av forurensningsloven. Høyesterett idømte likevel kommunen erstatningsansvar for skader som en bolig hadde blitt påført som følge av tilbakeslag i ledningsnettet. Tilbakeslaget skyldtes sviktende vedlikehold.

En privatbolig fikk skader etter at det oppsto tilbakeslag i avløpsledningen. Tilbakeslaget medførte at det fløt kloakk utover kjelleren i privatboligen. Årsaken til tilbakeslaget var proppdannelse som skyldtes ansamlinger av sand og grus i ledningen. Det var uklart hvordan grusen og sanden hadde kommet inn i ledningen, men kommunen, som eide ledningen, var enig i at tilbakeslaget og skaden ville ha vært unngått om vedlikeholdet hadde vært tilstrekkelig.

Partene var enige om at det var inngått avtale om at kommunens ”Normalreglement for sanitæranlegg” skulle gjelde, og at det manglende vedlikeholdet ikke var uaktsomt i henhold til normalreglementet. Spørsmålet var dermed om kommunen gyldig kunne fraskrive seg det objektive ansvaret etter forurensningslovens § 24 for skader som skyldes utilstrekkelig vedlikehold.

Eieren av privatboligen og hennes forsikringsselskap mente at en fraskrivelse av ansvar for utilstrekkelig vedlikehold var urimelig og ga en uheldig ubalanse i en avtale hvor kommunen var i monopolsituasjon og hvor innbyggerne har tilknytningsplikt. Kommunens forsikringsselskap mente at så lenge det i reglementet fremkom at kommunen var ansvarlig ved uaktsomhet, var reglementet ikke urimelig.

Kommunens forsikringsselskap vant saken både i tingretten og lagmannsretten.

Høyesteretts flertall på tre dommere tok derimot i sin vurdering utgangspunkt i at ordlyden i forurensningsloven er absolutt når den tillegger ansvar til anleggseier uten hensyn til skyld bl.a. fordi vedlikeholdet ikke er tilstrekkelig. Retten hadde dermed en noe annen innfallsvinkel på de rettslige spørsmål enn det partene i saken hadde.

Mindretallet på to dommere la avgjørende vekt på at Høyesterett i en tidligere sak (Stavanger-dommen fra 2007) hadde uttalt at forurensningsloven kunne fravikes ved avtale, og at en slik fravikelse i et tilfelle som dette ikke var urimelig.

Ettersom Høyesterett i Stavanger-dommen hadde tillatt unntak fra det objektive ansvaret og at denne siste dommen er avsagt med knappest mulig flertall, må rettstilstanden fremdeles anses som noe uavklart. Det er derfor all grunn for huseiere til å undersøke om husforsikringen omfatter skader forårsaket av avløpsnettet.

Terje Hensrud
th@forsberglaw.no

Skattedirektoratet har nylig i en bindende forhåndsuttalelse fastslått at man ved en bestemt type fusjoner med samme aksjonærer i begge selskaper kan benytte bokførte verdier i stedet for virkelige verdier. Det blir dermed enklere og mindre kostbart å gjennomføre disse fusjonene.

For at en fusjon skal kunne gjennomføres skattefritt, er det en forutsetning at fusjonen skjer til skattemessig kontinuitet både på selskapsnivå og aksjonærnivå. For at fusjonen skal skje med skattemessig kontinuitet på aksjonærnivå, må det som utgangspunkt ikke skje en verdiforskyvning mellom aksjonærene eller mellom nye og gamle aksjer.
Dersom to selskaper hvor A og B hver eier 50 % av aksjene skal fusjonere, må altså eierforholdet fortsatt være 50/50 etter at fusjonen er gjennomført for at fusjonen skal være skattefri. Dersom eierforholdet f.eks. blir 40/60, vil det ha skjedd en verdiforskyvning mellom A og B, og fusjonen kan bli skattepliktig.
For å sikre at det ikke skjer noen verdiforskyvning, baseres vederlagsaksjene i det overtakende selskap på bytteforholdet mellom de virkelige verdiene som overtas og den virkelige verdien av det overtagende selskap. 
I tilfeller hvor det skal gjennomføres fusjoner mellom to selskaper med de samme aksjonærer, og hvor aksjonærene eier like store andeler i begge selskapene, kan vederlaget til aksjonærene i det overdragende selskap enten bestå av nye aksjer i det overtagende selskapet, eller av en økning av pålydende på eksisterende aksjer i det overtagende selskapet.
Når vederlaget består i en oppskriving av pålydende på allerede eksisterende aksjer, utstedes det ikke nye aksjer. Aksjonærene vil eie akkurat de samme aksjene som før fusjonen, og det vil derfor ikke skje noen forskyvning av eierforholdet mellom aksjonærene. Da det ikke skjer noen forskyvning, er det skattemessig kontinuitet på aksjonærnivå.
Siden slike fusjoner uansett skjer til skattemessig kontinuitet, synes det unødvendig at det må foretas en fullstendig og ofte kostbar verdivurdering av selskapene, slik at bytteforholdet kan baseres på dette. 
Skattedirektoratet har nå avklart rettstilstanden (BFU 17/11), og er kommet til at slike fusjoner kan gjennomføres basert på bokførte verdier i stedet for på virkelige verdier. Fusjonen blir dermed mindre kostbar for selskapene, samtidig som hensynet til skattemessig kontinuitet ivaretas. Forutsetningen er imidlertid at aksjonærforholdet er det samme i begge selskaper, og at vederlaget utstedes i form av økning av pålydende på allerede eksisterende aksjer.

Tonje Nesheim
tn@forsberglaw.no 

Finanstilsynet har i et brev til Finansdepartementet foreslått endringer i revisorloven som medfører at lovens virkeområde utvides i forhold til dagens situasjon.

Bakgrunnen for forslaget er at muligheten for at aksjeselskaper kan beslutte ikke å ha revisor, medfører at det blir behov for revisjonstjenester innenfor begrensede og nye segmenter. Dette omfatter forenklet revisorkontroll i form av en overordnet gjennomgåelse av regnskaper, revisjon av deler av regnskap, avtalte kontrollhandlinger, attestasjon av ikke historisk finansiell informasjon, det vil si informasjon som ikke er årsregnskapsopplysninger, og revisors utarbeidelse av regnskap. Disse tjenestene kalles ”revisors nye tjenester”.

Det følger av revisorloven § 1-1 at loven ikke kommer til anvendelse på revisors tjenester, herunder "revisors nye tjenester", når:
- de tilbys til ikke-revisjonspliktige kunder,
- mottager av sluttproduktet er andre enn offentlige myndigheter, eller
- forenklet revisorkontroll utføres på forespørsel fra andre enn minoritetsaksjonærer i
aksjeselskaper.

Dette innebærer bl.a. at revisorlovens strenge regler for uavhengighet og bransjenormene for god revisjonsskikk ikke gjelder for slike tjenester.

Finanstilsynet mener at dette er uheldig og foreslår at revisorlovens virkeområde endres slik at flere tjenester som revisorer tilbyr, skal reguleres av de aktuelle bestemmelsene i revisorloven. Dette omfatter bl.a. bestemmelser om god revisjonsskikk, dokumentasjon og uavhengighet i tilfeller der dette er naturlig.

Finanstilsynets forslag er oversendt Finansdepartementet i form av et utkast til høringsnotat. Det må forventes at Finansdepartementet vil gjennomføre en høringsrunde knyttet til lovendringene før det fremlegges et konkret lovendringsforslag for Stortinget.

Svein Egil L. Heikvam
seh@forsberglaw.no

Fristen på tre uker for å klage på ligningen
har vel for de fleste nå løpt ut –
men er toget gått eller kan man rekkedet ved en liten sluttspurt?

I skatteverdenen er det satt korte frister både for klage på ligningen og for å gå til søksmål – men mindre man klarer å snu skattekontoret i klagerunden. Hovedregelen for klager er at disse skal være på levert tre uker etter at vedtak er fattet og søksmål må være reist innen seks måneder etter at vedtaket er endelig. Men helt uten sjanse er man ikke selv om frister er oversittet.

Har man oversittet klagefristen i ligningsloven, kan man likevel få behandlet med utgangspunkt i ligningsloven § 9-5. Etter denne bestemmelsen har man ingen ubetinget rett til å få klagen behandlet, men dersom det utformes et godt klagegrunnlag og det kan oppgis en rimelig grunn for forsinkelsen, tas klagen ordinært til realitetsbehandling. Ved vurderingen skal det legges vekt på spørsmålets betydning, skattyterens forhold, sakens opplysning og den tid som er gått.
 
Litt verre er det dersom søksmålsfristen på seks måneder er løpt ut etter at det er fattet endelig vedtak i saken. Søksmålsfristen til prøving av ligningsavgjørelse er ordinært seks måneder regnet fra skatteoppgjøret eller endringsvedtaket ble sendt skattyteren, jfr. lignl. § 11-1. Det er da det opprinnelige vedtak som er utgangspunktet – ikke en eventuell klage som er avslått etter ligningslovens § 9-5.

Her må man imidlertid belage seg på litt ubehageligheter ved at man må avvente den rettslige prøvingen til kemneren bestemmer seg for å inndrive kravet, for eksempel ved utlegg eller konkurs. Klages det til tingretten over en forføyning  fra kemneren – typisk beslutning om utlegg, utleggstrekk eller motregning – får man etter skattebetalingslovens § 17-1 en ny tremånedersfrist til å prøve ligningen. Fristen regnes fra den dagen tvangsforretningen holdes og ikke fra den dag underretningen mottas.

Det løper en tremåneders rist for hver enkelt tvangsforretning som foretas for inndrivelse av et aktuelt krav. Dette er bl.a. fastslått av Høyesterett i Rt. 2009 s. 86.

Skulle det være så galt fatt at ligningen er feil, og man ikke har klaget eller reist søksmål etter fristene er altså ikke alt håp ute. Vi for vår del vil imidlertid anbefale at det klages i tide.

Thor Christian Moen
tcm@forsberglaw.no

Forsberg nyhetsbrev Nr. 3 - 2011

Regjeringen skjerper kampen mot svart arbeid og lav lønn i renholdsbransjen.  Forslag om godkjenningsordning for renholdsbedrifter er sendt på høring, og Tariffnemnda har vedtatt delvis allmenngjøring av tariffavtalen for renholdsbedrifter.

Etter krav fra LO vedtok Tariffnemnda 21. juni en delvis allmenngjøring av Overenskomst for Renholdsbedrifter 2010 – 2012. Fordi organisasjonsprosenten i bransjen er lav, ba LO kun om allmenngjøring av lønnssatsen for ansatte med 0 – 2 års ansiennitet. Når det gjelder bestemmelser om overtid og arbeidstid, vil det derfor være arbeidsmiljølovens regler som vil gjelde for arbeidstager som ikke er organisert.

Etter vedtaket om allmenngjøring skal ansatte i private renholdsbedrifter minst ha en timelønn på kr. 148,56, men minst 111,56 pr. time for ansatte under 18 år. For arbeid mellom kl. 21.00 og 06.00 skal det gis et lønnstillegg på minst kr. 20 pr. time.

Regjeringen ønsker imidlertid å gå lenger for å få ordnede forhold i renholdsbransjen. Arbeidsdepartementet har derfor sendt et forslag om en godkjenningsordning for private renholdsbedriften ut på høring.

Ordningen skal kombineres med krav om ID-kort for ansatte i renholdsbransjen, et forslag som allerede har vært på høring. ID-kort-ordningen skal legges opp etter mønster av den tilsvarende ordningen i bygge- og anleggsbransjen. Formålet med ordningen var å ivareta helse-, miljø og sikkerhet på bygge- og anleggsplasser. Ifølge en rapport fra Fafo har ordningen i stor grad har virket etter hensikten.

Formålet med godkjenningsordningen er å styrke HMS-arbeidet ytterligere samt å motvirke svart arbeid og såkalt sosial dumping. Departementet mener at ordningen med forhåndsgodkjennelse av renholdsbedrifter på sikt vil bidra til bedre både HMS-standarden og lønns- og arbeidsvilkårene for arbeidstagerne i bransjen.

For å bli godkjent må renholdsvirksomheten dokumentere bl.a. at man har bedriftshelsetjeneste og vernetjeneste i samsvar med arbeidsmiljøloven, at alle ansatte har skriftlige arbeidsavtaler, og at arbeidstagerne er sikret kompensasjon i tilfelle yrkesskade. Virksomheter som har utenlandske ansatte, må dokumentere at de har oppholdstillatelse som gir dem lov til å arbeide. Virksomheten må også dokumentere at registreringsplikt i Enhetsregisteret, Folkeregisteret, Mva-registeret, Arbeidstager- og arbeidsgiverregisteret og rapporteringsplikten etter ligningslovens § 6-10 er oppfylt.

Det hører med til historien at Bedriftsforbundet har klaget ID-kort-ordningen i bygge- og anleggsbransjen inn for ESA, men ESA har ennå ikke avgjort om det skal åpnes formell sak mot Norge. Departementet mener at godkjenningsordningen er i overensstemmelse med EØS-retten, men påpeker at det er ”noe usikkerhet” knyttet til dette. Det gjenstår å se om det kommer  noen klage mot ordningen hvis den blir vedtatt.

Per Forsberg
pf@forsberglaw.no

Arbeidsmiljølovens forbud mot aldersdiskriminering hindrer ikke at arbeidstagere sies opp når de når en bedriftsintern aldersgrense på 67 år. Dette ble slått fast da Høyesterett vurderte om Gjensidiges aldersgrense var lovlig.

Det har lenge vært akseptert at bedrifter kan ha interne aldersgrenser. Forutsetningen for dette har vært at aldersgrensen praktiseres konsekvent, at den er kjent blant de ansatte og at arbeidstager har adgang til å motta tilfredsstillende tjenestepensjon ved avgangen.

Til tross for at arbeidstager var enig i at disse vilkårene var oppfylt i Gjensidige, reiste hun sak mot Gjensidige fordi hun mente at aldersgrensen på 67 år var i strid med arbeidsmiljølovens vilkår for lovlig forskjellsbehandling..

Arbeidsmiljølovens § 13-1 inneholder et generelt forbud mot diskriminering, som blant annet omfatter diskriminering på grunnlag av alder. Det er imidlertid gjort unntak fra forbudet mot aldersdiskriminering i tilfeller hvor forskjellsbehandlingen har et saklig formål, hvor forskjellsbehandlingen er nødvendig for å nå dette målet, og hvor forskjellsbehandlingen ikke er uforholdsmessig inngripende for den som forskjellsbehandles. Dette er fastsatt i arbeidsmiljølovens § 13-3. 

Høyesterett formulerte unntaket som et spørsmål om hvorvidt aldersgrensen på 67 år var objektivt og rimelig begrunnet i et legitimt formål, og om den var hensiktsmessig og nødvendig for å nå målet.

Arbeidstager anførte at spørsmålet om hvorvidt diskrimineringen hadde et legitimt formål, måtte vurderes ut fra Gjensidiges begrunnelse for aldersgrensen. Dette fant Høyesterett ville gi en for snever vurdering, og baserte i stedet vurderingen på hvorvidt myndighetene har akseptert bedriftsinterne aldersgrenser på 67 år, og om myndighetenes aksept har et legitimt formål. Dette besvarte Høyesterett bekreftende.

Høyesterett fant at hensyn av sosialpolitisk karakter anses for å være legitime formål, og la vekt på hensynene til arbeidsdelingen mellom generasjonene, et utbredt ønske blant mange ansatte om å gå av ved fylte 67 år og arbeidsgivers forutberegnelighet. På dette grunnlag kom Høyesterett til at bedriftsinterne aldersgrenser på 67 år har legitime formål.

Da aldersgrensen var kombinert med en meget god tjenestepensjon, fant Høyesterett at aldersgrensen også var hensiktsmessig og nødvendig for å oppnå de nevnte formålene. Høyesterett vurderte ikke hvorvidt andre hensyn kunne medføre at aldersdiskrimineringen var uforholdsmessig inngripende for arbeidstager,

Følgen av avgjørelsen er at arbeidsgiver ikke trenger å påvise at akkurat hans virksomhet har en saklig begrunnelse for en bedriftsintern aldersgrense på 67 år. Og såfremt arbeidstager har adgang til å motta en god tjenestepensjon, vil en slik aldersgrense heller ikke være uforholdsmessig inngripende. Avgjørelsen gjør det imidlertid tvilsomt om lavere interne aldersgrenser enn 67 år vil stå seg.

Tonje Nesheim
tn@forsberglaw.no

Ved oppføring av boliger må ferdigstillelsestidspunktet angis klart i avtalen dersom forbruker automatisk skal kunne kreve dagmulkt ved fristoverskridelse. I motsatt fall må retten til dagmulkt avgjøres ut fra en skjønnsmessig helhetsvurdering.

Etter bustadoppføringslovas § 10 har selger plikt til å overholde de frister for ferdigstillelse som er avtalt. Dersom selger ikke gjør dette, kan en forbruker kreve dagmulkt etter § 18. Høyesterett tok nylig stilling til hva som utløser fristen for dagmulkt i to dommer.

I ”Nye Major”-dommen var det avtalt at selger ”tar sikte på ferdigstillelse av boligen 2. halvår 2007”; her ble leilighetene overtatt i første halvdel av 2009. I ”Krusesgate”-dommen var det avtalt at boligene ”er planlagt innflytningsklare i løpet av 3. kvartal 2007”. Her skjedde overtagelse i oktober 2008. I begge sakene fant Høyesterett at tidspunktet for ferdigstillelse ikke var klart nok angitt til at dette i seg selv utløste plikt til å betale dagmulkt.

En forbruker er likevel ikke henvist til å vente på boligen på ubestemt tid, selv om det ikke er fastsatt en klar frist. Dagmulkt kan også kreves dersom selger ikke overholder den generelle plikten til forsvarlig framdrift. Høyesterett vurderte i begge sakene om det var grunnlag for dagmulkt på dette grunnlaget.

I ”Nye Major” var årsaken til forsinkelsen problemer med å finne en entreprenør til å utføre arbeidet. I den aktuelle tidsperiode var det press i markedet, og det var vanskelig å få inn anbud. Kjøper hevdet at selger hadde et generelt kontrollansvar, men Høyesterett fant at det ikke kunne sies å foreligge et slikt generelt ansvar hverken etter lovens ordlyd eller lovens forarbeider. Høyesterett fant ut fra den konkret vurdering som da måtte gjøres, at det ikke var grunnlag for å si at fremdriften var uforsvarlig, og det forelå derfor ikke rett til dagmulkt.

I ”Krusesgate” var forholdet at det i slutten av september 2007 ble utstedt stoppordre fra plan- og bygningsetaten. Bakgrunnen var at det var foretatt utskifting av vinduer i strid med reguleringsbestemmelsene, og at arkitektfirmaet ikke hadde omtalt utskifting av vinduer i søknaden. Her var forsinkelsen direkte relatert til en feil fra en som selger heftet for, og Høyesterett fant da at det forelå ansvarsgrunnlag basert på uaktsomhet.

Dommene er avklarende i den forstand at det kreves helt tydelig angivelse av fristen for ferdigstillelse og overtagelse for at det automatisk skal foreligge rett til dagmulkt. Er dette ikke tilfelle, må det vurderes om selger med tilstrekkelig aktsomhet har sørget for at prosjektet ikke trekker ut lenger i tid enn det som med rimelighet kan kreves.

Thor Christian Moen
tcm@forsberglaw.no

Det kraftige prisfallet på eiendom i utlandet har ført til fornyet interesse for firmahytte i utlandet. Mange tror at det er skattemessig vanskeligere å ha firmahytte i utlandet, men det er det ikke.

Er det mulig å ha firmahytte i utlandet uten at de ansatte blir beskattet for bruken? Svaret er ja, så lenge bedriften følger visse kjøreregler. I prinsippet er det ingen forskjell på firmahytter i Norge og i utlandet.

Som firmahytte regnes en hytte eller feriehus eller leilighet som har til formål å være til disposisjon for de ansatte på fritiden. Det spiller ingen rolle for skatteplikten om leiligheten er eid eller leid, bruken skal uansett ikke regnes som skattepliktig arbeidsinntekt. Dermed vil også hytter eller leiligheter som er leid på åremål være omfattet av skattefritaket.

Bedriftshytta må være tilgjengelig for “alle eller en betydelig gruppe ansatte” i bedriften. For å godtgjøre at dette er tilfellet, bør bedriften fastsette vedtekter for fordelingen av bruk av ferieeiendommen og føre løpende oversikt over den faktiske bruken av leiligheten.

Mindre bedrifter bør være oppmerksom på at ligningsmyndighetene har lagt til grunn at fordelen av en ferieeiendom ikke anses som et rimelig velferdstiltak dersom det er færre enn 10 ansatte i bedriften. Bruken vil da bli skattepliktig som lønn. I slike tilfeller kan imidlertid bedriften gå sammen med en annen bedrift, slik at antall brukere overstiger 10. Bruken av bedriftsleiligheten vil da være skattefri for de ansatte i begge bedriftene.

Videre synes ligningsmyndighetene å ha lagt til grunn at dersom enkelte ansatte eller eierne av bedriften er forbeholdt bruken i de mest attraktive periodene, vil bruken være skattepliktig for disse. Dette vil imidlertid ikke påvirke skattefriheten for de øvrige ansatte.

Arbeidsgiver har i alminnelighet fradragsrett for kostnader i tilknytning til velferdstiltak for ansatte – uavhengig av om velferdstiltaket er skattepliktig for de ansatte.

Dersom en ferieeiendom ikke godkjennes som velferdstiltak, må det vurderes om kostnadene er fradragsberettiget etter andre regler. I slike tilfeller vil bedriften trolig ha fradragsrett for kostnadene som lønnskostnader ettersom de ansatte skal lønnsbeskattes for bruken.

Ligningsmyndighetene vil også foreta en vurdering av om kostnadene er pådratt utelukkende av hensyn til de ansattes interesser. Dersom det faktisk er de ansatte som benytter ferieeiendommen, foreligger det fradragsrett for bedriften.

Terje Hensrud
th@forsberglaw.no

Mange aksjonærer har vært fristet til å låne penger fra
eget aksjeselskap, gjerne uten låneavtale og uten at selskapet har grunnlag for å gi lån. Slike lån kan gi ubehagelig konsekvenser.

Aksjeloven inneholder to vilkår som normalt må være oppfylt samtidig, for at en aksjonær skal kunne låne penger av et aksjeselskap. For det første må lånet være innenfor det beløp som kan deles ut som utbytte fra selskapet, og for det andre må det stilles betryggende sikkerhet for lånet.

Brudd på aksjelovens regler medfører at lånet blir ugyldig. Lånet skal da tilbakeføres til selskapet samtidig som de som har medvirket til at lånet ble gitt, for eksempel styret, er ansvarlige for at lånet blir tilbakeført. Det kan også oppstå straffansvar for de som er involvert saken. Brudd på regelverket kan dermed få vidtrekkende konsekvenser.

Et annet forhold er den skattemessige virkningen av slike lån. Er det tale om et reelt låneforhold, hvor aksjonæren skal betale lånebeløpet tilbake, vil det normalt ikke være grunnlag for noen skattemessige konsekvenser. Kommer imidlertid skatteetaten til at partene ikke har ment at lånet skal betales tilbake, det vil si at det ikke er reelt, kan lånet bli ansett som en endelig utdeling fra selskapet. Aksjonæren kan da bli beskattet for hele lånebeløpet, selv om det skulle foreligge plikt til å tilbakeføre beløpet etter aksjelovens regler.

Beskatning gjennomføres enten ved at utdelingen anses som utbytte eller ved at den anses som lønn. Er det tale om utbytte, påløper 28 % skatt hos aksjonæren, og selskapet har ikke fradragsrett for beløpet. Blir utdelingen ansett som lønn, er marginal skattesats for aksjonæren 47,8 %, mens selskapet må betale arbeidsgiveravgift. Selskapet får imidlertid fradrag for utbetalingen og arbeidsgiveravgiften.

Ved vurderingen av om lånet er reelt eller ikke, må det foretas en helhetsvurdering av omstendighetene knyttet til lånet. Er ikke lånet formalisert, eller er det gitt direkte i strid med aksjelovens regler, er dette forhold som kan tale for at lånet ikke er reelt. Et annet forhold som kan ha betydning for denne vurderingen, er om låneavtalen inneholder betingelser som er vanlige for slike avtaler og om betingelsene er etterlevd av partene.

Hvis man som aksjonær skal låne penger fra eget selskap, vil det dermed være nyttig å foreta en gjennomgåelse av de selskaps- og skattemessige sider før lånet gis.

Svein Egil L. Heikvam
seh@forsberglaw.no

Forsberg nyhetsbrev Nr. 2 - 2011

Fildelere vil ikke lenger kunne gjemme seg bak IP-adressen. Kulturdepartementets forslag til nye virkemidler som vil styrke rettighetshavernes kamp mot ulovlig fildeling og andre krenkelser av opphavsretten er nå ute på høring.

Opplysning om identiteten bak IP-adresser
Bakgrunnen for forslagene er at rettighetshaveren normalt kan finne frem til hvilken IP-adresse som er brukt i forbindelse med piratkopiering, men det er kun internettilbyderen som vet hvem som står bak den aktuelle IP-adressen. Internettilbyderen har i henhold til ekomloven i utgangpunket taushetsplikt om hvem som har benyttet IP-adressen på det tidspunkt opphavsrettskrenkelsen skjedde. Unntak fra taushetsplikten gjelder i dag overfor påtalemyndigheten og som vitneprov i rettssaker.

Et praktisk problem for rettighetshaveren har vært at påtalemyndigheten de senere år ikke har prioritert denne type saker og benytte seg av adgangen til å kreve identiteten opplyst. Uten identiteten til innehaveren av abonnementet er det praktisk umulig for rettighetshaverne å forfølge nettpiraten sivilrettslig med erstatningssøksmål.

En endring i problemet med å finne frem til personen bak IP-adressen kom som følge av Høyesteretts kjennelse i den såkalte Max Manus-saken hvor domstolene, til tross for taushetsplikten i ekomloven, kom til at internettleverandøren pliktet å opplyse om hvem som skjulte seg bak IP-adressen som filmen var lastet opp til nettet fra. Hjemmel for utleveringsplikten ble funnet i tvistelovens regler om bevissikring utenfor rettssak.

Departementet mener nå at det bør gis egne regler om utlevering av slike opplysninger i åndsverkloven, og har foreslått regler som skal regulere domstolenes vurdering av spørsmålet. Den praktiske fremgangsmåten blir at den krenkede rettighetshaver anlegger sak mot internettilbyderen der hvor internettilbyderen er hjemmehørende. Før retten treffer sin avgjørelse, skal retten be Post- og teletilsynet uttale seg om hvorvidt identiteten bør opplyses. Dette vil ikke forsinke saksgangen vesentlig ettersom det er meningen at tilsynet skal instrueres fra departementet om å avgi sin uttalelse innen tre virkedager etter at saken er brakt inn for tilsynet.

Selv om tilsynet skal høres, er det imidlertid domstolen som avgjør om identiteten skal avsløres ved å ”avveie hensynet til abonnenten mot rettighetshaverens interesse i å få tilgang til opplysningene, sett hen til krenkelsens grovhet, omfang og skadevirkninger.”

Det er rettighetshaveren som må dekke internettilbyderens kostnader med saken. Internettilbyderen skal en måned etter at identiteten ble utlevert, gi opplysning til abonnenten om at opplysningene er utlevert.

Pålegg om blokkering
Departementet har foreslått at internettilbyderen skal kunne pålegges å hindre tilgang til materiale som krenker opphavsrett m.m. Vurderingstemaet for om det skal gis pålegg, vil være om ”det i stort omfang gjøres tilgjengelig materiale som åpenbart krenker opphavsrett…”. Det er et noe strengere kriterium enn det som er avgjørende for spørsmålet om opplysning om identiteten bak IP-adresser. Det er foreslått at enten Medietilsynet eller domstolene skal avgjøre spørsmålet.

Varselbrev
Det er også luftet om det skal etableres en ordning hvor abonnenten varsles om at det er begått ulovligheter fra den IP-adresse som tilhører abonnementet. Her er imidlertid departementet foreløbig skeptisk fordi en slik ordning vil medføre både store praktiske problemer og vanskelige prinsipielle spørsmål i forbindelse med personvern.

Terje Hensrud
th@forsberglaw.no

Forbrukere som handler på nettportaler
som finn.no, har ikke angrerett. Høyesterett fastslo nylig at kjøp av en  bruktbil via finn.no ikke var å anse som fjernsalg, slik at kjøperen ikke hadde angrerett. Kjøperen ble holdt erstatningsansvarlig for selgerens tap som følge av at bilen ble solgt til en lavere pris ved dekningssalg. 

For at det skal foreligge fjernsalg og dermed angrerett for kjøperen, må forberedelsen og inngåelsen av avtalen skje via fjernkommunikasjon, som for eksempel telefon eller internett, og selgeren må i sin markedsføring tilby eller oppfordre til avtaleinngåelse på denne måten. Videre er det en forutsetning at selgeren opptrer i næringsvirksomhet, og at kjøperen er forbruker.

Anken til Høyesterett gjaldt spørsmålet om hvorvidt selgeren i sin markedsføring hadde tilbudt eller oppfordret til avtaleinngåelse via fjernkommunikasjon. Lagmannsretten mente at vilkåret var oppfylt, og at kjøper hadde angrerett. Høyesterett kom imidlertid til motsatt resultat.

Høyesterett fastslo at vilkåret innebærer at selgeren enten direkte må oppfordre til avtaleinngåelse via fjernkommunikasjon, eller at markedsføringen må være egnet til å fremkalle bestilling på denne måten. Om en selger bare reklamerer for sine varer med utfyllende opplysninger om varene og informasjon om hvor bestilling kan rettes, har han ikke tilbudt eller oppfordret til avtaleinngåelse via fjernkommunikasjon.

Selgerens markedsføring bestod i at bilen var lagt ut for salg på selgerens nettsider og på finn.no. Annonsen på finn.no inneholdt bilder og informasjon om bilen og kontaktinformasjon til selger, med unntak av e-postadresse. I stedet for at e-postadressen til selgeren var oppgitt, inneholdt annonsen en e-postlenke. Kjøperens bestilling ble gjort via e-postlenken, og det var særlig dette som voldte tvil i saken.

Etter lagmannsrettens oppfatning var e-postlenken egnet til å fremkalle bestilling via fjernkommunikasjon, slik at vilkåret var oppfylt og kjøperen hadde angrerett. Høyesterett var ikke enig. Da e-postlenken ikke hadde noe opplegg for betaling, var den ikke egnet til å fremkalle bestilling via fjernkommunikasjon. E-postlenken var utelukkende én av flere måter å få kontakt med selgeren på. Høyesterett la også vekt på at kjøpet i dette tilfellet gjaldt en bruktbil, en vare som vanligvis ikke kjøpes uten at kjøperen først har sett den. Selgerens hensikt med annonseringen på finn.no hadde derfor bare vært å reklamere for bilen, ikke å få i stand avtale via fjernkommunikasjon.

Avgjørelsen innebærer at kjøp som foretas via nettportaler som finn.no, som ikke har opplegg for betalingsformidling, ikke er å anse som fjernkjøp, slik at kjøperen ikke har angrerett. Dette gjelder selv om avtalen faktisk inngås via fjernkommunikasjon. Kjøperen er da forpliktet av avtalen, og eventuelle brudd på denne kan medføre erstatningsansvar. 

Tonje Nesheim
tn@forsberglaw.no

Sommeren er her og mange sysler med
planer om å gå til innkjøp av båt, slik at de forhåpentlig kan nyte noen late dager på sjøen. Noen har allerede båt, men er rammet av trefotssyken og ønsker derfor en større båt. I begge tilfelle er det lurt å sjekke i Skipsregisteret dersom man kjøper båt som overstiger 23 fot.

Båter over 7 meter ( ca 23 fot) kan registreres i skipsregisteret, båter over 15 meter (ca 49 fot) skal registreres. Stadig flere av de valgfrie båtene registreres i registeret, hvilket har sammenheng med båtenes stadig økende verdi og behovet for å benytte båten som panteobjekt for finansiering av kjøpet av dem. Har trefotssyken vart noen år og virkelig tatt overhånd og valget faller på en 48 fots cabincruiser, kan det fort bli tale om et større beløp som skal investeres. Når båten først er ført inn i Skipsregisteret, inngår den i et såkalt realregister, og det som fremkommer i registeret om eierforhold og heftelser i båten, er det som vil gjelde utad.

I korte trekk kan det sies at det etter innføring i Skipsregisteret gjelder det samme som gjelder for biler. Før man kjøper en bil av en brukthandler eller privatperson, vil de fleste sjekke om vedkommende er eier av bilen eller om det er heftelser i bilen i form av pant el. Det samme gjelder altså for båter som er innført i Skipsregisteret.

Kjøper du en båt som er innført i registeret og selger går konkurs eller det viser seg at båten er pantsatt til selgers bank eller selgers kreditorer har tatt utlegg i den, risikerer man enten å måtte overlevere båten til konkursboet eller å dekke selgers gjeld for at båten ikke skal havne på tvangssalg.

Heldigvis er det relativt enkelt å forvisse seg om en båt er registrert i Skipsregisteret eller ikke. På Skipsregisterets hjemmesider er det mulig å søke på ulike kjennetegn ved båten. I alle fall for nyere båter vil CIN-koden, som normalt finnes på båtens akterende, være et relevant søkekriterium. Det anbefales likevel også å søke på andre kjennetegn ved båten.

Er båten ikke registrert, gjelder normalt at kjøper kan innrette seg på at det er den som har båten i sin besittelse og kan fremvise eierdokumentasjon, som også er den virkelige eier. Når det gjelder pantesituasjonen, er det viktig å forvisse seg om at båten ikke er beheftet med salgspant, eller at stedet hvor den eventuelt ligger i opplag i realiteten ikke har håndpant i båten.

Thor Christian Moen
tcm@forsberglaw.no

Fra 1. juli gjelder strengere regler om
tiltak for å redusere sykefraværet. Arbeidsgivere kan få bot og arbeidstagere miste rett til sykepenger hvis de unnlater å delta på  dialogmøte eller å medvirke til oppfølgningsplan. Helt nytt er det at leger som unnlater å delta på dialogmøter, kan få opptil 10 300 kr i gebyr.

Sykefraværet er dyrt for Staten, og høringsforslaget om strengere regler fra 1. juli i fjor er blitt lov i bortimot hastetempo. Endringene ble vedtatt i midten av juni og trer i kraft 1. juli.

Mens reglene skjerpes for arbeidsgivere og arbeidstagere, er det nytt at også sykmelderen (lege, kiropraktor eller fysioterapeut) kan bli straffet for ikke å medvirke til oppfølgningen av den sykemeldte. Sykmelder som unnlater å delta i syv dialogmøter i løpet av 24 måneder, kan ilegges et gebyr av NAV på et beløp tilsvarende 12 rettsgebyrer (10 320 kr). NAV skal ilegge et slikt gebyr dersom NAV registrerer at sykmelder har uteblitt fra 10 dialogmøter i løpet av en periode på 24 måneder.

Arbeidsgiver skal nå utarbeide oppfølgningsplan senest innen fire uker fra sykmeldingen (mot seks uker hittil) og skal også sende planen til sykmelder innen fire uker. Videre skal arbeidsgiver innkalle til dialogmøte om oppfølgningsplanen senest innen syv uker (mot 12 uker hittil).

Arbeidstager skal bidra ved å gi opplysninger til NAV og arbeidsgiver, delta på dialogmøter og medvirke til at hensiktsmessige tiltak for tilretteleggelse av arbeidet og utprøving av funksjonsevnen blir vurdert og iverksatt. Heretter blir det gjort klart i loven at arbeidstagers rett til sykepenger bortfaller også hvis arbeidstager uten rimelig grunn unnlater å delta på dialogmøter og bidra til utarbeidelse av oppfølgningsplan, ikke bare hvis han unnlater å gi opplysninger.

En nyhet er at arbeidsgiver senest innen ni uker fra sykmeldingen må informere NAV om hvorvidt reglene om oppfølgningsplan og dialogmøte er fulgt, og om sykmelder har vært innkalt til og deltatt på dialogmøte. Oppfølgningsplanen skal sendes NAV innen samme tidspunkt. Hvis arbeidsgiver ikke overholder fristen, kan NAV ilegge seks rettsgebyrer (5160 kr) pr. overtredelse.

En annen nyhet er at det innføres et ”dialogmøte 2”, som NAV skal innkalle til senest etter 26 ukers sykemelding. Arbeidsgiver må da sende inn en revidert oppfølgningsplan senest en uke før dialogmøte 2.

Ordningen med aktiv sykmelding blir avviklet, mens gradert sykmelding blir beholdt.

Per Forsberg
pf@forsberglaw.no

Høyesterett har nylig fastslått at et
stort revisjonsfirma selv må bære et tap påført en klient. Revisjonsfirmaet unnlot å melde kravet til sitt ansvarsforsikringsselskap innen et år etter at klienten varslet
erstatningskrav og mistet dermed sin forsikringsdekning.

Det er blitt stadig større fokus på revisors erstatningsansvar som følge av egne feil og forsømmelser. I forhold til enkelte revisortjenester er erstatningsansvaret tilnærmet objektivisert. Dette gjelder særlig i forhold til attestasjonsoppdrag, som bekreftelse av innbetaling av aksjekapital. Det oppstår imidlertid stadig nye saker der revisor holdes ansvarlig for feilaktig rådgivning, særlig i tilknytning til skattemessige forhold.

Erstatningsansvaret dekkes i stor grad gjennom revisjonsfirmaenes pliktige ansvarsforsikringer. Det hjelper imidlertid lite med ansvarsforsikring hvis man ikke følger opp saken korrekt overfor forsikringsselskapet når den først er oppstått.

Høyesteretts dom i Deloitte-saken (avsagt 6. mai 2011) gjelder nettopp et slikt forhold. Deloitte hadde vært rådgiver og revisor for Ekko Eiendom AS, eierselskapet til den konkursrammede Notar-kjeden. I 1996 gjennomførte Ekko Eiendom AS en fisjon med råd fra Deloitte. Det var forutsatt at fisjonen skulle være skattefri. I et bokettersyn i 2001 fastslo imidlertid skattemyndighetene at reglene om skattefrie fisjoner var brutt på vesentlige punkter, og at fisjonen dermed var skattepliktig.

Skattesaken endte med at Ekko Eiendom AS måtte betale ca kr. 24 millioner i ekstra skatt.

Ekko Eiendom AS reiste sak mot Deloitte. I en rettskraftig lagmannsrettsdom fra 2007 ble Deloitte holdt ansvarlig for Ekko Eiendoms tap med i alt ca kr. 27 millioner.

Det oppsto deretter en tvist mellom Deloitte og forsikringsselskapet Zürich om hvem som skulle bære kostnaden med erstatningskravet. Denne tvisten ble nylig avgjort i Høyesterett.

Deloittes oppdragsansvarlige partner fikk i 2001 en e-post av Ekko Eiendoms representant der det ble bedt om at Deloitte bekreftet at de ville være erstatningsansvarlige for Ekko Eiendoms tap. Forsikringsselskapet ble imidlertid først orientert om saken i 2003.

Det følger av forsikringsavtaleloven § 8-4 at sikrede (dvs. revisjonsfirmaet) mister sitt krav på erstatning fra forsikringsselskapet dersom kravet ikke er meldt forsikringsselskapet innen ett år etter at sikrede har fått kunnskap om de forhold som begrunner kravet. Høyesterett kom til at den meldingen oppdragsansvarlig partner hadde fått i 2001 fra Ekko Eiendom, var tilstrekkelig dokumentasjon for ”de forhold som begrunner kravet”. Ettårsfristen begynte dermed å løpe på dette tidspunkt, og ved meldingen til forsikringsselskapet i 2003 var fristen oversittet.

Høyesterett frifant dermed Zürich forsikring for erstatningskravet, og Deloitte måtte selv betale erstatningen på kr. 27 millioner til Ekko Eiendom..

Advokat Svein Egil L. Heikvam
seh@forsberglaw.no

Forsberg nyhetsbrev Nr. 1 - 2011
 

Advokat Terje Hensrud går inn som
nytt styremedlem i det spansk-norske handelskammeret. 

Spansk-Norsk Handelskammer er en privat, uavhengig og ideell organisasjon som fremmer forretningsmessige forbindelser mellom Norge og Spania. Handelskammeret samarbeider bl.a. med Spanias ambassade i Norge ved handelsavdelingen, Spansk-Norsk Handelskammer i Madrid, EU-kamrene, Innovasjon Norge og andre handelsfremmende organisasjoner. Dessuten samarbeider handelskammeret nært med sine bedriftsmedlemmer.

Hensrud har ansvaret for Advokatfirmaet Forsbergs virksomhet overfor klienter og samarbeidspartnere i Spania. 
 

Utbyggere som regner med at eldre
villaklausuler i praksis alltid er bortfalt når utbygging skjer i overensstemmelse med reguleringsplan, bør tenke seg
om en gang til. Høyesterett kom nylig til at bygging av boligblokker på en villatomt i strid med en villaklausul medførte erstatningsansvar selv om
det ikke forelå økonomisk tap.

Bakgrunnen for saken var at entreprenørfirma hadde fått godkjent en privat reguleringsplan for fire tre- og fireetasjes boligblokker på en større villatomt. Tomten og en rekke andre villaer i området var underlagt en negativ strøksservitutt fra 1911 som bare tillot villamessig bebyggelse på høyst to etasjer. En av naboene protesterte og advarte entreprenøren om at utbygging ville være i strid med villaklausulen. 

Oslo kommune tok ikke protester mot reguleringsplanen til følge fordi servitutten dreide seg om private rettighetsforhold. Etter at rammetillatelse ble gitt, begjærte naboen midlertidig forføyning med krav om å stoppe utbyggingen og fikk medhold av Oslo byfogdembete. Etter anke til lagmannsretten fikk imidlertid entreprenøren medhold. Naboen reiste deretter søksmål for Oslo tingrett med krav om at entreprenøren skulle nektes å bygge i samsvar med utbyggingsplanen. Kort tid deretter fikk entreprenøren igangsettingstillatelse og satte i gang byggingen. Etter kort tid frifant tingretten entreprenøren, men under adskillig tvil.

Naboen anket til lagmannsretten, som under tvil fant at byggingen hadde vært i strid med servitutten. Saken ble anket til Høyesterett, og der gjaldt anken bare spørsmålet om servitutten var bortfalt som følge av at den var i strid med reguleringsplanen. Det var altså rettskraftig avgjort at servitutten ikke var bortfalt på grunn av den generelle utviklingen i området. Høyesterett kom i 2008 til at servitutten ikke var bortfalt fordi den delvis var i strid med reguleringsplanen. Dermed var det rettskraftig avgjort at entreprenøren hadde bygget i strid med villaklausulen. 

Deretter reiste naboen ny sak med krav om erstatning sammen med noen andre naboer. I tingretten ble han tilkjent fire millioner i erstatning, mens han i ankesaken i lagmannsretten ble tilkjent et adskillig mer beskjedent beløp på kr. 700 000,- for ikke-økonomisk tap. Lagmannsretten fant det ikke dokumentert at naboen hadde hatt et økonomisk tap. 

Naboen ga seg ikke og anket til Høyesterett. Anken gjaldt rettsanvendelsen over krav om erstatning etter servituttlovens § 17 og kompensasjon etter ulovfestede berikelsesregler. Høyesterett kunne ikke prøve spørsmålet om erstatning for økonomisk tap fordi det ikke var anket over faktum.

Høyesterett tilkjente naboen en erstatning på kr. 1,5 millioner for ikke-økonomisk tap og dessuten saksomkostninger. Avgjørende for Høyesterett var at servituttlovens § 17 ikke bare skal verne rettighetshaver mot økonomisk tap, men også for ulemper av ikke-økonomisk karakter. Erstatningsbestemmelsen i servituttlovens § 17 bygger på reparasjons- og prevensjonshensynet. Naboen hadde derfor krav på å få reparert krenkelsen av sine ideelle bointeresser i form av utsikt, beskyttelse mot innsyn og gode solforhold.

Per Forsberg
pf@forsberglaw.no
 

Finansdepartementet foreslår viktige
forenklinger i reglene for når fusjon, fisjon og andre reorganiseringer kan gjennomføres skattefritt. Faren for skatteplikt som følge av selskapsrettslige eller regnskapsrettslige feil blir vesentlig redusert.

Skatteloven inneholder en rekke bestemmelser om skattefritak for reorganiseringer på nærmere vilkår. Fusjoner eller fisjoner må f.eks. være lovlig gjennomført etter selskapsrettlige og regnskapsrettslige regler. Vesentlige brudd på selskapsrettslige saksbehandlingsregler kan lede til skatteplikt. Dessuten vil feil valg av regnskapsprinsipp for transaksjonen (transaksjonsprinsippet eller kontinuitetsprinsippet) også kunne medføre skatteplikt.

Departementet har nå foreslått å oppheve vilkåret om at fusjonen eller fisjonen skal være lovlig etter selskapsrettslige og regnskapsrettslige regler. Dette innebærer en betydelig reduksjon av den skattemessige risikoen ved slike transaksjoner, ikke minst fordi det etter de gjeldende regler har vært vanskelig å vurdere hva som har vært så uvesentlige selskaps- eller regnskapsrettslige feil at de likevel ikke har medført skatteplikt.

Forslaget innebærer imidlertid ikke ”fritt frem” til selv å velge metode for transaksjonene. Skatteloven viser fortsatt til aksjelovens regler om fusjons- og fisjonstyper, og brudd på disse bestemmelsene vil fortsatt kunne medføre skatteplikt.

Et annen vesentlig endring er at Finansdepartementet har foreslått å tillate skattefrie fusjoner og fisjoner over landegrensene. Slike transaksjoner er i dag undergitt skatteplikt, men det er anledning til å søke om skattefritak (skattelempe) for enkeltsaker.  Gjennom forslaget til nye regler blir slike transaksjoner betydelig enklere å gjennomføre.  Departementet har også foreslått skattefritak ved utflytting av selskaper innenfor EØS-området, bl.a. for etablering av såkalte SE-selskaper (europeiske selskaper). 

Finansdepartementet foreslår også en utvidelse av reglene for konserninterne overføringer mellom aksjeselskaper til også å omfatte visse overføringer mellom filialer i Norge og utlandet. Det er også foreslått enkelte andre justeringer av reglene om skattefrie reorganiseringer.

Skatteloven § 14-90 inneholder en bestemmelse om avskjæring av skatteposisjoner i tilfeller der transaksjoner hovedsakelig er motivert ut fra ønsket om å benytte vedkommende skatteposisjon. Bestemmelsen videreføres med enkelte endringer, bl.a. vil også deltagerlignede selskaper (ANS, DA, KS) bli omfattet av bestemmelsen.

For de fleste endringene er det foreslått ikrafttredelse i 2011. Endringene i skatteloven § 14-90 foreslås imidlertid satt i kraft med virkning fra og med inntektsåret 2012. Saken er nå til behandling i Stortinget.

Svein Egil L. Heikvam
seh@forsberglaw.no
 

Forslaget til endringer i aksjeloven
vil sammen med begrensninger i revisjonsplikten bety en vesentlig forenkling for næringsdrivende som vil drive virksomhet gjennom aksjeselskap. Forslaget til endringer i aksjeloven har nå vært på høring, og Stortinget har vedtatt forslaget om begrensning av revisjonsplikten for AS’er.

Forslaget til endringer i aksjeloven gjelder bl.a. forenklinger ved stiftelse av selskapet. Det skal legges bedre til rette for elektroniske løsninger, bl.a. skal stiftelsesdokumenter og vedlegg kunne undertegnes elektronisk i Altinn. Videre foreslås det å senke kravene til vedtektenes innhold og å sløyfe kravet om å utarbeide åpningsbalanse og at revisor skal bekrefte innbetalt aksjekapital. I stedet skal det være tilstrekkelig at en finansinstitusjon bekrefter innbetalt aksjekapital. Endelig foreslås det å oppheve forbudet mot at omkostninger ved stiftelsen tas fra aksjekapitalen.

Når det gjelder aksjekapitalens størrelse, foreslås det å senke minste kapital fra NOK 100 000 til NOK 30 000. Sett i sammenheng med forslaget om at stiftelsesomkostningene kan belastes aksjekapitalen, innebærer dette at kravet til aksjekapital i realiteten er sterkt begrenset. Videre foreslås det at inntil halvparten av aksjekapitalen ut over minstekravet på NOK 30 000 kan innbetales etter stiftelsen,. Styret skal kunne innkalle resten med 4 ukers frist. 

Det foreslås også vesentlige endringer for utdeling av utbytte. Overkursfond skal regnes som fri egenkapitalen og inngå i utbyttegrunnlaget, og grunnlaget for utdeling av utbytte endres slik at det blir mer fokus på selskapets reelle egenkapital og likviditet. Det åpnes også for utbytte basert på mellombalanser gjennom året slik at kravet til regnskap fra fjoråret oppheves.

For å unngå å måtte utstede nye aksjer ved kapitalforhøyelse og slette aksjer ved kapitalnedsettelse, foreslås det å åpne for brøkdelsaksjer, dvs. aksjer som er bundet til en viss andel av aksjekapitalen, og ikke som i dag til nominelle verdier. Begrensningen på 10 % av aksjekapitalen for selskapets kjøp av egne aksjer, foreslås opphevet, og forbudet mot at selskapet finansierer/stiller sikkerhet ved kjøp av aksjer i selskapet mykes opp.

Når det gjelder selskapets organisasjon, foreslås det at også aksjeselskaper med aksjekapital på over NOK 3 mill. selv kan avgjøre om det skal ha daglig leder og om det skal ha et styre med bare ett medlem mot å velge mist ett varamedlem. Videre skal de formelle krav til avholdelse av generalforsamling mykes vesentlig opp og styret skal kunne behandle alle saker uten å møtes fysisk.

Dersom disse forslagene blir vedtatt, vil næringsdrivende som driver virksomhet i mindre aksjeselskaper kunne drive under tilnærmet samme vilkår som næringsdrivende i Sverige og Danmark, etter at Stortinget nylig vedtok lovforslaget om begrensning av revisjonsplikten. I aksjeselskaper kan generalforsamlingen heretter med 2/3 flertall beslutte at selskapets regnskaper ikke skal revideres hvis selskapets driftsinntekter er mindre enn NOK 5 mill., balansesummen er mindre enn NOK 20 mill. og gjennomsnittlig antall ansatte er maksimalt 10 årsverk.

Terje Hensrud
th@forsberglaw.no
 

Høyesterett fastslo nylig i en dom
at det var inngått bindende avtale om leie av forretningslokaler selv om avtalen ikke var signert. Hovedspørsmålene var om daglig leder kunne binde selskapet og om det var kommet i stand avtale selv om leieavtalen ikke var undertegnet. Et signeringsforbehold for en fremforhandlet avtale må komme tydelig frem.

Saken dreide seg om et større revisjonsfirma hvor ved daglig leder for en av firmaets avdelinger hadde inngått avtale om en femårs leiekontrakt til en verdi av kr. 2,75 mill. Gårdeieren og den daglige lederen førte relativt detaljerte forhandlinger om kontrakten i et halvt års tid. Det ble utarbeidet utkast til leieavtale, og utkastet var gjenstand for endringer under marsjen. Som følge av forhandlingene ble det etablert enighet om en avtaletekst, og avtalen ble sendt til revisjonsfirmaet sentralt for signering. Ledelsen i selskapet konkluderte imidlertid med at de ikke ønsket å leie lokalene og signerte derfor heller ikke avtalen.

Gårdeieren  mente det var inngått bindende avtale og brakte saken inn for retten.

Høyesterett tok først stilling til om daglig leder var legitimert utad til å inngå leieavtalen på vegne av revisjonsfirmaet. I utgangspunktet ville nok dette ligge utenfor den myndighet vedkommende har som daglig leder etter aksjeloven. Høyesterett la imidlertid til grunn at aksjeloven må suppleres med avtalelovens fullmaktsregler. Selv om han ikke hadde intern hadde fullmakt, kom Høyesteretts flertall til at han likevel var legitimert til å inngå slik avtale. Flertallet la særlig vekt på at det var daglig leder som hadde inngått avtalen (selv om dette alene ikke var nok), at avtalen var relativt begrenset, at en e-post fra innkjøpssjefen i revisjonsfirmaet kunne gi inntrykk av at daglig leder hadde avtalekompetanse, og at selskapet var nærmest til å bære risikoen for at en ansatt opptrådte som om han hadde kompetanse.

Når det var fastslått at daglig leder i dette tilfelle kunne binde selskapet, ble neste spørsmål om bindende avtale var inngått selv om avtalen ikke var signert. Flertallet kom til at avtale var inngått. Det ble lagt vekt på at alle vesentlige forhold i avtalen var avklart og avtaletekst utformet, at daglig leder hadde gått langt i å signalisere at avtalen var i orden, at gårdeier hadde innrettet seg som om avtale var inngått, og at dette var synbart for revisjonsfirmaet. Flertallet kom videre til at utleier var i aktsom god tro om at daglig leder hadde fullmakt, og at avtale var inngått. En uttalelse fra daglig leder om at kontrakten skulle signeres sentralt, var ikke et tilstrekkelig klart signeringsforbehold.

Thor Christian Moen
tcm@forsberglaw.no
 

Taxi 2 ble nylig tilkjent 15,7 millioner i erstatning fra Oslo kommune. Oslo kommunes langvarige diskriminering av Taxi 2 ble ikke akseptert av tingretten. 

Advokat Thor Christian Moen i Advokatfirmaet Forsberg, som førte saken for Taxi 2, er fornøyd med utfallet.

- Dommen viser at det kan få konsekvenser når kommunen ikke følger forvaltningslovens regler om saksbehandling, sier Moen. – Kommunens ansatte var inhabile til å treffe de aktuelle avgjørelsene, og det ble også begått vesentlige feil ved forståelsen av forvaltningsloven og kontraktsrettslige forhold mellom næringsdrivende.

Når det gjelder inhabiliteten, knyttet denne seg til at Taxi 2 i 2005 ble fratatt et betydelig antall drosjeløyver, som så ble gitt videre til det nyopprettede City Taxi. Her fant retten at det forelå vel nære forbindelser mellom eieren av City Taxi og en sentral person i kommunen. Uten disse kontaktene ville det ikke blitt opprettet noen ny sentral og Taxi 2 ville beholdt løyver og inntektene av disse. Videre fant retten at kommunen endret reglene for overgang mellom drosjesentralene for å sikre at den nye sentralen kunne overta ytterligere løyver. Retten aksepterte ikke at kommunens ansatte ga konsesjoner til sine venner eller at de endret regelverket til glede for de samme bekjente.

Det andre hovedspørsmålet knyttet seg til at kommunen våren 2009 gav en rekke løyvehavere rett til å bytte sentral fra Taxi 2 til andre sentraler. For å sikre en viss kontinuitet hos sentralene kan løyvehavere i utgangspunktet bare bytte sentral hvert annet år. Dersom sentralen vesentlig misligholder sine forpliktelser overfor løyvehaveren, kan det likevel gis overgang tidligere.

Løyvehaverne hevdet overfor kommunen at sentralen misligholdte sin plikt til å betale ut penger fra kredittkjøring (kjøring på kredittkort der oppgjør går via sentralen), mens sentralen mente at det ikke forelå noen forfalt gjeld. Kommunen fant at dette ga løyvehaverne rett til overgang uten å sjekke med Taxi 2 om det faktisk forelå noe slikt mislighold.

- Vårt syn var at kommunen ikke kunne fravike det kontradiktoriske prinsipp, og at begge parter i konflikten måtte høres før kommunen fattet en avgjørelse. Retten var enig i vårt syn og dømte kommunen til erstatning, sier Moen. Han påpeker også at retten syntes det var pussig at kommunen i sin saksbehandling viste til bruddstykker av avtaleverket som forelå mellom partene uten å ta hensyn til helheten i dette.

Saken er ikke rettskraftig og det gjenstår derfor å se om kommunen anker.
 

Forslaget til nye regler om konkurranse-, kunde- og ikke-rekrutteringsklausuler har vært ute på høring. Blir forslaget vedtatt, må arbeidsgiver ha særlig grunn for å avtale konkurranse- eller kunderekrutteringsklausuler og betale kompensasjon hvis de ønsker å bruke klausulen.  

Arbeidsgivere bør merke seg at de nye reglene vil gjelde også for gamle avtaler om konkurranseklausuler og kundeklausuler etter en overgangsperiode på ett år. I tillegg til at eventuelle nye avtaler om konkurranseklausuler bør inngås etter de nye reglene, bør arbeidsgivere derfor gjennomgå eksisterende konkurranseklausuler med tanke på å tilpasse dem til de nye reglene.

De nåværende reglene om konkurranseklausuler i avtalelovens § 38 er skjønnsmessige og lite forutberegnelige. Det gjelder ingen uttrykkelige grenser for hvor lenge en slik klausul kan gjøres gjeldende, og det er ikke noe uttrykkelig krav om kompensasjon til arbeidstager, mens både lengden av klausulen og eventuelt vederlag til arbeidstager har betydning for om klausulen vil bli godtatt.

I tillegg til at det må foreligge særlige grunner må arbeidsgiver etter lovforslaget gi arbeidstager en skriftlig redegjørelse innen to uker etter oppsigelsen for hvorfor det foreligger særlige grunner hvis han ønsker å benytte konkurranseklausulen. En viktig endring er det også at arbeidstager vil ha et ubetinget krav på kompensasjon dersom en konkurranse- eller kundeklausul gjøres gjeldende. Det foreslås også en maksimumsgrense på ett års varighet av konkurranse- og avtaleklausuler.

Når det gjelder krav på kompensasjon, vil arbeidstager etter forslaget ha krav på 50 % av lønnen ved oppsigelsen dersom en konkurranseklausul har en varighet på inntil seks måneder. Varer konkurranseklausulen i mer enn seks måneder, skal kompensasjonen utgjøre 100 % av lønnen ved oppsigelsen. Den høye kompensasjonen skal bidra til at arbeidsgiver mer nøye vurderer behovet for å gjøre konkurranse- og kundeklausuler gjeldende.

Ved avgjørelsen av om det foreligger særlige grunner, skal det legges vekt på arbeidsgivers nødvendige behov for vern mot konkurranse, arbeidstagers stilling, lengden på arbeidsforholdet og konsekvensen for arbeidstager av at en konkurranse- eller kundeklausul gjøres gjeldende. Andre momenter enn dette skal etter forslaget ikke være relevante. Hensikten er at det skal fremgå klarere enn før når en konkurranse- eller kundeklausul kan gjøres gjeldende.

I praksis er det nok likevel mulig at domstolenes vurdering av om det foreligger særlige grunner, ikke blir så veldig forskjellig fra vurderingen av om en konkurranseklausul er nødvendig etter de nåværende reglene. I begge tilfeller vil avgjørelsen hovedsakelig bli truffet etter en avveining av hensynet til arbeidsgivers behov for vernet mot konkurranse og hensynet til arbeidstagers mulighet for å forsørge seg og sin familie.

Følgen av at vilkårene for konkurranse- og kundeklausuler ikke oppfyller lovens vilkår, er at hele klausulen settes til side som ugyldig. Det vil ikke lenger være mulig å foreta en reduksjon av konkurranseklausulens lengde slik at klausulen likevel blir gyldig. Dette legger et sterkt press på arbeidsgiver til å forsikre seg om at avtaler om konkurranse- og kundeklausuler utformes på en lovlig måte.

Per Forsberg og Tonje Nesheim
pf@forsberglaw.no      tn@forsberglaw.no
 

Krav fra EU kan medføre alkoholreklame i TV-sendinger rettet mot Norge. Norge må sannsynligvis godta EU-direktivet om audiovisuelle medietjenester.  

Direktivet om audiovisuelle medietjenester ble vedtatt i EU i 2007. Direktivet er relevant også for EØS-avtalen og må derfor implementeres i norsk rett. Norge har imidlertid ønsket særlige unntak, og implementeringen har derfor tatt tid. Årsaken til at norske myndigheter ønsker å gjøre unntak, er bl.a. at direktivet åpner for alkoholreklame.

Også i dag er norsk rett på dette området regulert av EU- og EØS-rett. Det gjeldende TV-direktivet gir mulighet for Norge til å legge restriksjoner på sendinger fra andre land som er direkte rettet mot et norsk publikum, og hvor innholdet i sendingen bryter med norsk rett. Dette er f.eks. tilfellet med alkoholreklame. Etter de nåværende norske reglene er det bare tillatt å formidle sendinger med alkoholreklame fra utenlandske kanaler til norske seere hvis sendingene ikke er spesielt rettet mot Norge. Det vil si at det er tillatt å formidle f.eks. en tysk TV-kanal til norske seere hvis denne sender reklame for tyske eller internasjonale alkoholmerker og ikke sender på norsk språk.

Det er denne reservasjonsmuligheten som direktivet om audiovisuelle medietjenester nå fjerner. Artikkel 3 i direktivet fastsetter en plikt til å sikre mottaksfrihet, samt et forbud mot å legge restriksjoner på sendinger fra andre land. Det er disse bestemmelsene som gir grunnlag for oppfatningen om at EU kan påtvinge Norge alkoholreklame, og som norske myndigheter har søkt å få unntak fra. Et slikt unntak har hittil ikke vært mulig å få i stand, og EU- kommisjonen skal i det siste ha reist sterk kritikk mot norske myndigheter for å trenere implementeringen. Direktivet er altså på vei inn i norsk rett, og vi kan forberede oss på alkoholreklame på TV.

Direktivet medfører ingen totalharmonisering, men legger til grunn en minstestandard som alle EU- og EØS-land må oppfylle. Det er ingen grunn til å frykte ville tilstander på norske TV-skjermer som følge av direktivet. F.eks. fastsetter artikkel 9 at alkoholreklame ikke kan være direkte rettet mot mindreårige, samt at slik reklame ikke skal oppfordre til umåteholdent forbruk av alkoholholdige varer.

En følge av at direktivet fastsetter minstestandarder, er at det enkelte land kan ha strengere regler for TV-stasjoner i eget land. Norge vil altså kunne opprettholde forbudet mot alkoholreklame på TV for TV-stasjoner i Norge. Resultatet av dette er at norske forbrukere vil kunne få alkoholreklame fra andre EU- og EØS-land, og da fortrinnsvis for alkoholprodukter fra disse landene, mens reklame for norske produkter i større grad vil være avskåret. Norske produsenter vil i mindre grad ha ressurser til å kjøpe reklameplass for norske alkoholmerker på de store utenlandske kanalene. De norske aktørene i alkoholbransjen har derfor ikke uttrykt noen stor begeistring for de nye reglene.

Tonje Nesheim
tn@forsberglaw.no 
 

Skattedirektoratet har nylig avgjort at gevinst ved salg av én av fem utleieleiligheter ville være salg av driftsmiddel i næringsvirksomhet. En gevinst ved salg av leiligheten ville derfor være skattepliktig som personinntekt for utleier.  

Skattyteren hadde lenge leid ut fire leiligheter og kjøpte i begynnelsen av 2010 en femte leilighet for utleie. Etter noen måneder fant han ut at han ville selge én leilighet og beholde fire. Skattedirektoratet kom til at skattyteren hadde drevet næringsvirksomhet i den korte perioden han hadde eid den femte leiligheten, og at gevinst ved salg av den ene leiligheten derfor var skattepliktig som personinntekt.

Kapitalinntekter og virksomhetsinntekter har lenge blitt beskattet ulikt. Mens kapitalinntekter bare er alminnelig inntekt, som beskattes med 28 %, vil inntekt av personlig drevet næringsvirksomhet kunne gi både toppskatt og trygdeavgift. Samlet sett kan skatten av næringsvirksomhet dermed komme opp i hele 51 %.
 
Etter den siste skattereformen, som trådte i kraft i 2006, ble skillet enda tydeligere. Det ble da innført en bestemmelse om at også gevinst ved salg av driftsmidler i næringsvirksomhet anses som personinntekt som gir grunnlag for toppskatt og trygdeavgift. Tidligere ble slike gevinster ansett som alminnelig inntekt med 28 % skatt.

Ved utleie av fast eiendom er det nødvendig å trekke grensen mellom utleie som bare er kapitalplassering og utleie som blir næringsvirksomhet. Er utleien å anse som næringsvirksomhet, vil gevinst ved salg av eiendelen bli ansett som personinntekt. I ligningspraksis er det lagt til grunn at utleie av fem eller flere boligenheter er å anse som næringsvirksomhet, mens utleie av fire boliger eller færre er kapitalplassering. Ved utleie av næringsarealer har grensen tradisjonelt gått ved 500 kvadratmeter utleieareal. Det er imidlertid viktig å merke seg at grensene er veiledende og at også utleie av færre leiligheter/mindre areal kan være næringsvirksomhet hvis aktiviteten er høy nok.

Et annet eksempel har vi der to personer har anskaffet noen utleieleiligheter i fellesskap. Hvis de først eier fire leiligheter sammen for utleie, anses dette som en kapitalplassering i sameie. Erverver de imidlertid en femte leilighet i fellesskap, oppstår det en felles næringsvirksomhet. En slik felles næringsvirksomhet er, i henhold til selskapslovens definisjoner, å anse som et ansvarlig selskap (ANS). Det er da en betydelig risiko for at de to sameierne vil bli ansett for å ha overdratt samtlige leiligheter til ANS’et slik at latent gevinst knyttet til samtlige leiligheter kommer til beskatning.

Slike dramatiske konsekvenser kan unngås hvis man strukturerer investeringen på en mest mulig skatteeffektiv måte allerede fra starten. Her bør man ta en runde med en skatterådgiver før man gjør endringer i en investeringsportefølje.

Svein Egil L. Heikvam
seh@forsberglaw.no 

Forliksrådet frifant nylig et firma for krav om betaling for en nettside firmaet hadde bestilt, men som ikke holdt ordentlig kvalitet. I tillegg måtte ”nettsideleverandøren” betale saksomkostninger til vår klient.

Firmaet ble oppringt av en selger som kunne tilby en ny og veldig fin nettside for en rimelig penge. Firmaet sa uttrykkelig at de ikke ville betale noe før nettsiden var akseptert av dem. Det ble ikke inngått noen skriftlig avtale, men ”nettsideleverandøren” tok opp samtalen på bånd.

I samtalen ble det visstnok sagt av ”nettsideleverandøren” at en eventuell oppsigelse av avtalen måtte skje med rekommandert post. Dette forhindret ikke ”nettsideleverandøren” fra selv å kommunisere både pr. e-post og pr. brev.

Etter hvert fikk firmaet tilsendt passord til et utkast til nettside som var meget amatørmessig satt opp, og som var klart dårligere faglig sett enn den siden klienten allerede hadde. Firmaet protesterte på utformingen, og sa opp avtalen flere ganger i e-post og faks. ”Nettsideleverandøren” sender da brev om at firmaet må si opp abonnementet i rekommandert sending fordi de ”gjennom årene har blitt utsatt for konkurrenter som har formidlet uønskede og falske oppsigelser”. I et senere brev får firmaet også beskjed om at det må skje egen oppsigelse av domenenavnet hvis dette ønskes beholdt.

Det dukker i tillegg opp regninger med krav om NOK 590,- pr mnd/NOK 7 080 pr. år for bedriftsabonnement. Firmaet betalte halvparten av fakturaen for det første året, men nekter deretter å betale noe mer. ”Nettsideleverandøren” oversender saken til inkasso, men må ta ut forliksklage etter at det blir påpekt at kravet er omstridt og derfor ikke kan inndrives ved inkasso.

Forliksrådet hadde ikke noen sans for fremgangsmåten til ”nettsideleverandøren”. Selv om det forelå en delvis innrømmelse av kravet på grunn av innbetaling av kr 5 171,-, ble avtalen satt til side fordi forliksrådet fant at det var utvist dårlig forretningsskikk etter avtalelovens § 36. Forliksrådet la vekt på at avtalen ble inngått muntlig i en telefonsamtale, og at oppsigelse av avtalen måtte skje ved rekommandert sending, noe som ikke er vanlig ved andre lignende avtaler.

Selv om det er mulig å vinne frem mot useriøse leverandører som faktisk tar rettslige skritt for å drive inn sine krav, er det et godt råd å kreve et skriftlig tilbud som man leser grundig før man aksepterer det. Da vil sjansen for å havne i forliksrådet eller retten med useriøse aktører bli vesentlig mindre.

Terje Hensrud
th@forsberglaw.no 

Investorer i Crew Gold Corporation og andre selskaper som styres fra andre steder enn der selskapet er registrert, har fått en lei overraskelse i form av gevinstbeskatning eller nektelse av fradrag for tap etter kontroll fra skattemyndighetene.

Investorer som eier sine aksjer gjennom aksjeselskaper, omfattes av den såkalte fritaksmetoden for aksjegevinster. Gjennom fritaksmetoden er gevinster på aksjer eid av selskaper hjemmehørende i Norge og EØS så godt som skattefrie, mens tap tilsvarende ikke er fradragsberettigede. I selskaper hjemmehørende utenfor EØS er imidlertid gevinster på aksjer skattepliktige og tap fradragsberettigede med mindre det dreier seg om betydelige investeringer over en viss tid.

I følge ligningspraksis skal et selskap anses hjemmehørende i det landet selskapets styre har sitt sete. Dette behøver ikke å samsvare med registreringslandet.I løpet av de siste par årene har vi sett flere konkrete eksempler på dette relatert til aksjer i selskaper notert på Oslo Børs.

I 2008 og 2009 har mange investorer realisert tap på aksjer i Crew Gold Corporation. I VPS og i andre registreringsmessige sammenhenger fremstår Crew som et kanadisk selskap. Som utgangspunkt skulle man derfor tro at tapene var fradragsberettigede. Det viser seg imidlertid at selskapet ledes fra London, noe som medfører at selskapet for skattemessige formål er hjemmehørende i England. Dermed omfattes aksjene likevel av fritaksmetoden, og tapet er ikke fradragsberettiget.

Et annet eksempel er Acergy, som er notert på Oslo Børs og er registrert i Luxembourg. Skattedirektoratet har i 2010 konkludert med at selv om selskapet er registrert i Luxembourg, er det ikke skattemessig hjemmehørende der. Gevinster på Acergy-aksjer, som de fleste har lagt til grunn er skattefrie som følge av fritaksmetoden, blir dermed likevel skattepliktige.

Skattemyndighetene har i år hatt storstilte kontroller av hvordan gevinster og tap på slike aksjer er behandlet av investorene. Mange investorer som behandlet tap på Crew-aksjer som fradragsberettiget for 2008 og 2009, har fått endret sine ligninger og er ilagt tilleggsskatt for feilen.

Det eksisterer ikke noe register over hvor selskaper er skattemessig hjemmehørende, selv om aksjene skulle være notert på Oslo Børs. ISIN-registreringskoden vil ofte være direkte villedende ettersom den bare viser til registreringslandet.

For en investor er det derfor lett å trå feil. Det er nødvendig å være påpasselig når selvangivelsen skal skrives. Har investoren en betydelig transaksjonsmengde, vil arbeidet med etterprøving og kontroll kunne bli meget omfattende. Det vil derfor klart være ønskelig om skattemyndighetene etablerer et register over hvor selskaper notert på norsk børs er skattemessig hjemmehørende.

Svein Egil L. Heikvam
seh@forsberglaw.no

Stadig flere fotballklubber og frivillige organisasjoner får gjeldsproblemer, men det gjelder ikke særlover for fotballklubber. De kan gå konkurs, og ledelsen kan komme i ansvar. Eksempler fra vår praksis viser likevel at gjeldsforhandlinger kan gi gode løsninger.

I utgangspunktet gjelder de samme rettslige og økonomiske lover for fotballklubber som for andre. Likevel virker det som om både ledelsen og særlig supporterne tror at behovet for tabellplasseringer gir klubben et visst krav på amnesti. Det er imidlertid feil. Klubber kan gå konkurs, og ledelsen kan komme i ansvar. I tillegg kreves det i de øverste divisjoner at klubben har en forsvarlig egenkapital for å kunne gis lisens til å spille.

Sett fra sidelinjen kan det virke som om fotballøkonomien har vokst fra pølsebodnivå til SMB-nivå uten at de interne økonomistyringssystemer har fulgt med i utviklingen.

Fotballklubber og deres ledere skal selvfølgelig sørge for at det er gode sportslige rammer, men bør nok gjennom sesongen ha fokus på mer enn de sportslige målene . Dersom ledelsen ser at det ikke lenger er rom for å betale løpende regninger og det begynner å bygge seg opp en leverandørliste og skatte- og avgiftskrav man ikke har realistisk mulighet til å betale, bør det handles så fort som mulig.

Både i forhold til det offentlig og private er det fullt mulig å komme til betalingsordninger. I noen tilfelle vil det også være mulig å få på plass akkorder, uten at man bør budsjettere med ettergivelse av regninger og skatter. Er klubben i en så prekær situasjon at den må søke om en akkord, er det viktig at alle kreditorer med lik prioritet får et likt tilbud, og at alle kreditorene får best mulig og lik informasjon om prosessen.

Med et balansert og fornuftig forslag til betalings- eller gjeldsordning vil det ofte være mulig å møte neste sesong med et solid økonomisk fundament. Trolig vil det også påvirke de sportslige resultatene.

Thor Christian Moen
tcm@forsberglaw.no

Debatten den siste tiden om hvor lenge utflyttede nordmenn kan oppholde seg i Norge uten å bli skattepliktige til Norge, kan gi et feil inntrykk av reglene. 62-dagersregelen gjelder ikke bare for skipsredere, den gjelder ikke for alle og bare i tre år for de som omfattes.

Når blir en persona ansett som skattepliktig bosatt i Norge?

En person som i en eller flere perioder oppholder seg i Norge mer enn 183 dager i løpet av enhver 12-månedersperiode, eller 270 dager i løpet av enhver 36-månedersperiode, blir skattepliktig til Norge i det inntektsår oppholdet i Norge overstiger det antall dager som er nevnt ovenfor.

Når opphører skatteplikten for en som er skattepliktig bosatt i Norge?

Følgende vilkår må oppfylles for den som ønsker å slippe unna norsk skatteplikt:
1) Vedkommende må ta fast opphold i utlandet
2) Vedkommende eller hans nærstående kan ikke disponere bolig i Norge.
3) Vedkommende kan ikke ha oppholdt seg i riket i en eller flere perioder som overstiger 61 dager i inntektsåret

Med bolig menes boenhet med innlagt helårs vann og avløp, eller enhver boenhet som faktisk er benyttet som bolig. Bor du f. eks på hytta en tid før du tar opphold i utlandet og hytta er regulert til fritidsbolig, vil hytta likevel bli ansett som bolig i forhold til reglene om skattemessig utflytting. Som bolig anses likevel ikke boenhet som er anskaffet minst fem år før det inntektsår det tas opphold i utlandet og som i denne perioden ikke har vært benyttet som bolig av skattyteren eller dennes nærstående.

Med nærstående menes en persons ektefelle, samboer eller mindreårige barn.

For de som har vært bosatt i Norge i 10 år før de tar opphold i utlandet, opphører bosted i Norge først etter utløpet av det tredje inntektsåret etter det inntektsår vedkommende tar slikt fast opphold i utlandet, men bare hvis det for hvert av de tre inntektsårene godtgjøres at personen ikke har oppholdt seg i riket i en eller flere perioder som overstiger 61 dager i inntektsåret og at personen eller dennes nærstående ikke har disponert bolig i riket. Flytter man faktisk ut i 2010, vil man skattemessig være å anse som utflyttet først fra og med 2014.

Nærmere om 62-dagersregelen

I pressen har det vært skrevet at en som har emigrert skattemessig, maksimalt kan oppholde seg 62 dager i Norge pr. år. Det er ikke helt korrekt. Denne regelen gjelder ikke for de som har vært bosatt i Norge i mindre enn 10 år før utflyttingstidspunket.

For de som har vært bosatt i Norge i mer enn 10 år, gjelder regelen kun de tre første inntektsårene etter at man faktisk tar opphold i utlandet og ikke lenger disponerer bolig i Norge. Etter tre inntektsår kan man altså oppholde seg i Norge i 183 dager i løpet av en 12-månedersperiode eller 270 dager i løpet av en 36-månedersperiode uten å bli skattepliktig, forutsatt at de øvrige vilkårene er oppfylt.

En person som har nær tilknytning til Norge og ønsker å være mye i Norge, men som ikke ønsker å betale skatt til Norge, kan med andre ord være i Norge gjennomsnittlig 90 dager i enhver 12-månedersperiode, og ikke maksimalt 61 dager pr. år som angitt i pressen.

Terje Hensrud
th@forsberglaw.no

Arbeidsdepartementet foreslår i et høringsnotat at arbeidstagere som blir leid ut av vikarbyråer, skal ha like gode vilkår som om de var ansatt i virksomheten som leier dem.

Bakgrunnen for lovforslaget er EUs vikarbyrådirektiv fra 2008. Artikkel 4 i direktivet pålegger EU- og EØS-landene å gjennomføre begrensninger i adgangen til midlertidige ansettelser. Artikkel 5 bestemmer at de vesentlige arbeids- og ansettelsesvilkår som gjelder for ansatte i et vikarbyrå, minst skal tilsvare det som ville ha gjeldt hvis den vikaransatte hadde vært ansatt med samme arbeidsoppgaver direkte hos innleier. 

Utgangspunktet i norsk rett er at arbeidstagere skal være fast ansatt. Det er likevel en viss adgang til å inngå midlertidige arbeidsavtaler for vikarer og for andre arbeidstagere ”når arbeidets karakter tilsier det”. Denne adgangen er ikke i strid med artikkel 4 i direktivet. Departementet foreslår derfor ikke endringer i gjeldende regler for midlertidig ansettelse.

Bestemmelsene i artikkel 5 om likehandling med hensyn til de vesentlige arbeids- og ansettelsesvilkår er imidlertid ikke gjennomført i norsk rett, og departementet foreslår derfor at de skal gjennomføres i en ny paragraf 14-12 a. i arbeidsmiljøloven.

I direktivet er vesentlige arbeids- og ansettelsesvilkår definert som arbeidstid, overtid, pauser, hvileperioder, nattarbeid, ferie, helligdager og lønn. Det innebærer at en innleid vikar ikke bare har krav på minst like høy lønn, men også f.eks. minst like kort arbeidstid som om han var direkte ansatt. Hvis den innleide ikke er vikar for en bestemt ansatt, vil lønn og andre vilkår måtte fastsettes ut fra en hypotetisk vurdering av hvilke vilkår vedkommende ville ha hatt ved direkte ansettelse. Departementet gir ikke noen anvisning på hvordan man skal foreta denne vurderingen, eller hvem av partene som skal ha bevisbyrden hvis det oppstår uenighet.

Høringsfristen for lovforslaget er 10. desember. Proposisjonen med lovforslaget kan derfor ventes ut på nyåret.

Per Forsberg
pf@forsberglaw.no