Tilbake

Nyhetsbrev nr. 1 / 2014

I revidert nasjonalbudsjett foreslår Regjeringen endel avgiftslettelser, men et forslag om styrket rettsvern for skattebetalerne er kanskje vel så viktig. Dessuten kommer det nå forslag om frivillig mva-registrering ved utleie av fast eiendom.

Regjeringen foreslår å styrke skattebetalernes rettsvern i saker mot ligningsmyndighetene ved at det innføres en sentral skatteklagenemnd med et eget sekretariat løsrevet fra ligningsforvaltningen for øvrig. Et forslag til regelverk er sendt på høring. Gjeldende klageordning har vært skarpt kritisert på mange hold, bl.a. fordi det skattekontoret som har truffet ligningsvedtaket det klages over, også har forberedt klagebehandlingen for skatteklagenemnda. Forslaget imøtekommer bl.a. denne skjevheten i skattyters disfavør.
​
Videre har Regjeringen foreslått å fjerne båtmotoravgiften og å tillate at reisende fra utlandet kan bytte hele sin taxfree-kvote på tobakk i en kvote på maksimalt 1,5 liter vin eller øl.
​
Det foreslås dessuten at skattytere skal få informasjon om hvem som har fått se deres ligningsopplysninger. Endelig foreslår Regjeringen å etablere et offentlig tilgjengelig register over aksjonæropplysninger.
​
Vi har tidligere omtalt et høringsnotat fra Finansdepartementet om frivillig mva-registrering for utleie av fast eiendom (Nyhetsbrev nr. 2 – 2013). I revidert nasjonalbudsjett foreslår Regjeringen at reglene om frivillig avgiftsregistrering knyttet til utleie av fast eiendom skal forenkles i tråd med høringsnotatet. De nye reglene skal etter planen tre i kraft 1. juli 2014.
​
De nye reglene innebærer at utleiere som allerede er avgiftsregistrert for annen virksomhet, ikke skal behøve å registrere seg særskilt for utleievirksomheten. Dermed reduseres risikoen for misforståelser og feil.
​
Utleiere som ikke er registrert for merverdiavgift fra før, vil imidlertid fortsatt måtte registrere seg frivillig for utleievirksomheten.
Dessuten har Regjeringen foreslått at utleier skal gis rett til å velge at avgiftsregistrering skal gjelde fra og med en oppgavetermin som utløper mindre enn 6 måneder før utleier enten har søkt om frivillig registrering eller – når det gjelder allerede registrerte utleiere – har tilkjennegitt at han anser seg frivillig registrert. På denne måten forlenges fristen for å etablere et utleieforhold som oppfyller vilkårene for frivillig registrering. Utleier får dermed en bedre mulighet til å kreve fradrag for inngående avgift knyttet til bygget.
​
Svein Egil Heikvam
seh@forsberglaw.no

Eneforhandlere må fortsatt se langt etter avgangsvederlag etter analogi fra agenturloven. Høyesterett fant nylig at rettstilstanden ikke er endret etter Tampax-dommen fra 1980.

Saken gjaldt først og fremst krav om avgangsvederlag etter analogi fra agenturlovens § 28. Kolberg Caspary Lautom AS (Kolberg) hadde vært eneforhandler for varme- og komfortprodukter fra den tyske produsenten Webasto Thermo & Comfort SE (Webasto) siden 1957. Webasto sa i september 2010 opp avtalen.
​
Kolbergs omsetning av Webasto-produkter var gjennomsnittlig på ca. 35 millioner kroner pr. år, ca. 13-14 prosent av Kolbergs totale omsetning. Gjennomsnittlig dekningsbidrag på Webasto-produktene var ca. 40 prosent, og ga i en årrekke Kolberg god fortjeneste.
​
Partene var uenige om hvor integrert Kolberg var i Webastos salgsapparat, men Kolberg hadde en god del rapporteringsplikter, og Webasto ga endel instrukser for hvordan salget skulle foregå. Borgarting lagmannsrett, som tilkjente Kolberg kr. 10 millioner i avgangsvederlag, la til grunn at Kolberg ikke sto fritt til å fastsette sine videresalgspriser. Men i Høyesterett erkjente Kolberg at Webasto ikke ensidig fastsatte Kolbergs priser.
​
Etter agenturlovens § 28 har agenter krav på avgangsvederlag ved opphør av agenturavtaler hvis agenten har tilført hovedmannen nye kunder eller merkbart øket omsetningen med den bestående kundekrets og hovedmannen fortsatt vil få merkbare fordeler av dette og avgangsvederlag er rimelig.
​
Agenturloven bygger på EUs agentdirektiv og ble vedtatt i 1992 som følge av EØS-avtalen. I forarbeidene til agenturloven er det lagt til grunn at bestemmelsene kan gis analogisk anvendelse i distribusjonsforhold så langt det er naturlig. Før 1992 var agenturkontrakter lovregulert i kommisjonsloven, som bl.a. inneholdt bestemmelser om etterprovisjon i § 68. Også etter kommisjonsloven var det et spørsmål om hvorvidt bestemmelsene om agentavtaler kunne gis analogisk anvendelse på eneforhandleravtaler, som ikke er lovregulert.
​
I Tampax-dommen fant Høyesterett at Midelfart & Co A/S, som var eneforhandler for Tampax Scandinavia ApS, var “fullstendig integrert i Tampax’ salgsapparat.” Videre ble utsalgsprisene og Midelfarts avanse ensidig fastsatt av Tampax. Avansen “skilte seg derfor … bare i navnet fra en provisjon”. Videre regulerte Tampax tildels på egen hånd omfanget av Midelfarts bestillinger. Midelfart hadde også bearbeidet markedet fra grunnen av gjennom 18 år, og ettervirkningene av selskapets arbeid måtte derfor ha vært betydelige. Samlet sett lignet ikke Midelfarts situasjon rent lite på den en agent opplever. Flertallet i Høyesterett (3-2) tilkjente likevel ikke Midelfart etterprovisjon, men holdt muligheten åpen for analogisk anvendelse i spesielle tilfeller hvor resultatet ellers ville bli svært lite rimelig. Det skulle altså mye til før det var grunnlag for analogisk anvendelse.
​
Kommisjonsloven hadde ikke bestemmelser om avgangsvederlag, mens agenturloven har bestemmelser både om etterprovisjon knyttet til det konkrete salgsarbeidet og om avgangsvederlag knyttet til den generelle nytten hovedmannen har av at agenten har bygget kundekretsen for ham. Høyesterett bygget i Webasto-saken på at både etterprovisjon og avgangsvederlag var surrogater for provisjon. En sammenligning med Tampax-saken ville derfor gi vesentlig veiledning for spørsmålet om hvorvidt Kolberg hadde krav på avgangsvederlag.
​
Høyesterett påpekte at Kolbergs stilling som eneforhandler lå fjernere fra agentforhold enn i Tampax-saken og fant heller ikke at det var skjedd noen rettsutvikling som tilsa at det skulle være enklere å få avgangsvederlag for en eneforhandler nå enn i 1980. Kolberg fikk derfor ikke avgangsvederlag.
​
Per Forsberg
pf@forsberglaw.no

Finansdepartementet foreslår endringer i skattereglene for deltagerlignede selskaper. Forslaget inneholder forenklingsforslag, men også forslag om vesentlig innstramning i beskatningen av deltagere i kommandittselskaper og indre selskaper.

Skattelovens regler om deltagerligning gjelder for deltagere i ansvarlige selskaper, kommandittselskaper, indre selskaper, partrederier og for stille deltagere. Finansdepartementets foreslår en rekke forenklinger i beskatningen av slike deltagere, men et forslag om begrensning av rett til fremføring av underskudd fra KS og IS vil medføre skjerping av beskatningen.
​
Etter dagens regler kan deltagere i KS og IS fradragsføre underskudd fra KS/IS’et i sin egen ligning innenfor en fradragsramme. Departementet foreslår at fradragsretten skal begrenses ved at underskudd i KS og IS bare skal kunne fremføres mot senere overskudd fra samme selskap eller mot gevinst ved realisasjon av andel i samme selskap.
​
Det skal også benyttes en lavere tilleggsskattesats i de tilfellene der det foreligger opplysningssvikt fra deltager i deltagerlignet selskap, men hvor korrekte opplysninger er gitt fra selskapet. Satsen skal være 10 prosent.
​
Forslagene om forenkling omfatter bl.a. endring av reglene om såkalt stedbunden beskatning etter skattelovens § 3-3. Personlige deltagere nå alltid skattlegges i sin hjemkommune for deres andel av inntekt og formue, uten hensyn til skattelovens § 3-3.
​
Videre foreslår departementet at reglene om innskuddsmåling forenkles. Etter gjeldende regler skal en deltagers innskudd i selskapet måles hvert kvartal, som ledd i beregningen av skjerming for personlige deltagere. Det foreslås at innskudd i stedet skal måles én gang per år, til innskuddets verdi ved utgangen av året.
​
Departementet foreslår også at ektefeller som er deltagere i deltagerlignet selskap, som hovedregel skal behandles som selvstendige deltagere i deltagerlignet selskap. I dag blir ektefeller i stor grad identifisert med hverandre når de er deltagere i deltagerlignet selskap, og de behandles som én deltager. Dette virker kompliserende i endel sammenhenger.
Høringsfristen er 15. juli 2014.
​
Svein Egil Heikvam
seh@forsberglaw.no

Høyesterett fastslo nylig enstemmig at det ikke var adgang til ulovfestet gjennomskjæring ved fisjon og etterfølgende aksjesalg. Dommen vil bli fulgt opp av skattemyndighetene.

Saken gjaldt to skattespørsmål i en tvist mellom ligningsmyndighetene og oljeselskapet ConocoPhillips Skandinavia AS. Et av spørsmålene gjaldt ligningsmyndighetenes adgang til ulovfestet gjennomskjæring som følge av fisjon og umiddelbart etterfølgende aksjesalg.
​
ConocoPhillips eide et datterselskap som igjen eide en fast eiendom og enkelte andre eiendeler. ConocoPhillips ønsket å selge eiendommen, og det ble inngått avtale om salg av aksjene i datterselskapet. I den forbindelse ble det besluttet og gjennomført en fisjon av datterselskapet, slik at eneste gjenværende eiendel ved gjennomføringen av aksjesalget var eiendommen.
​
Fisjonen var skattefri etter fritaksregelen i skattelovens § 11-4, mens gevinst ved salg av aksjene i datterselskapet, i motsetning til gevinst ved salg av selve eiendommen, var skattefri etter fritaksregelen i skattelovens § 2-38. Ved å benytte denne fremgangsmåten oppnådde ConocoPhillips en skattebesparelse på ca. 17,5 millioner. Staten mente at transaksjonen kunne skattlegges med hjemmel i den ulovfestede gjennomskjæringsregelen.
​
Dette var Høyesterett ikke enig i. Høyesterett fant det riktignok “ikke tvilsomt at skattebesparelse var den klart viktigste motivasjonsfaktoren” for ConocoPhillips. Grunnvilkåret i den ulovfestede gjennomskjæringsregelen var dermed oppfylt. Dette er imidlertid ikke i seg selv tilstrekkelig for ulovfestet gjennomskjæring. Høyesterett har uttalt at det i tillegg “ut fra en totalvurdering” må fremstå som “stridende mot skattereglenes formål å legge disposisjonen til grunn for beskatning”. Høyesterett fant ikke at tilleggsvilkåret var oppfylt.
​
Høyesterett begrunnet dette med at skattelovens §§ 2-38 og 11-4 nettopp legger opp til at aksjesalg og fisjon er skattefrie transaksjoner. Videre uttalte Høyesterett at lovgiver hadde vært oppmerksom på at fritaksreglene kunne medføre skattebesparelser ved at skattyter innrettet seg på denne måten, men likevel hadde konkludert med at det ikke skulle innføres gjennomskjæringsregler som rammet slike innrettelser.
​
Høyesterett påpekte at det generelt ikke er noe å innvende mot overføring av eiendom gjennom skattefritt salg av aksjene i et datterselskap hvis eneste eiendel er den faste eiendommen som ønskes solgt. Med dette utgangspunktet fant Høyesterett at det ikke burde være annerledes når denne situasjonen oppnås gjennom en fisjon.
​
Skattedirektoratet opplyste i mai at den ulovfestede gjennomskjæringsregelen ikke vil bli brukt når skattyter benytter skattefri fisjon som mellomledd for å komme i posisjon til å selge innmat/virksomhet ved salg av aksjer. Direktoratet har videre besluttet at tilsvarende verserende saker skal avgjøres til skattyters gunst, og at vedtak i tidligere avgjorte saker som er i strid med avgjørelsen, vil bli omgjort dersom skattyter anmoder om det innen fristen i ligningslovens § 9-6 nr. 2.
​
Tonje Nesheim
tn@forsberglaw.no

Ønsker du å forhandle om en avtale, men ikke ta stilling til om du vil være bundet før etter at avtalen er ferdig forhandlet, så ta et signeringsforbehold. Høyesterett har nylig enstemmig fastslått at du i så fall kan gå fra avtalen helt til den er signert.

Etter norsk bakgrunnsrett vil partene i utgangspunktet bli ansett for å ha inngått en avtale dersom de har forhandlet om og blitt enige om alle vesentlige punkter i avtalen. I anglo-amerikansk kontraktstradisjon er det ganske vanlig å ta forbehold av type “subject to contract” e.l. for å markere at parten ønsker å stå fritt til å vurdere om man faktisk vil inngå den avtalen man har forhandlet om helt frem til signering. I Norge er dette mindre vanlig, selv om man av og til ser at en part tar forbehold om “styrets godkjennelse”. Dermed har vi ikke hatt mye rettspraksis om hva som skal til for å kunne si seg ubundet av en ferdig forhandlet avtale.
​
Saken i Høyesterett gjaldt spørsmålet om hvorvidt det var inngått bindende avtale om kjøp av en marina. Tidlig i forhandlingene hadde kjøperen gitt uttrykk for at han ønsket “å gå videre i forhandlinger om kjøp (…) under den forutsetning at ingen av partene har krav mot den annen dersom forhandlingene ikke fører frem til en signert avtale”.
​
Kjøperen mente med dette at det skulle være mulig å trekke seg inntil avtalen var signert. Selgeren hevdet at de ikke forsto at det var dette som var formålet med forbeholdet.
​
Partene fortsatte forhandlingene og kom til enighet om alle sentrale punkter i avtalen. Etter at det var utarbeidet avtale, foretatt en due diligence og selgeren hadde signert avtalen, ga kjøperen beskjed om at han ikke kunne gå videre med planene om å investere i marinaen. Selgeren aksepterte ikke dette, og brakte saken inn for retten.
​
Kjøperen fikk imidlertid medhold i at forbeholdet ga ham anledning til å si seg ubundet. Høyesterett tok utgangspunkt i at hovedregelen etter norsk rett er at det ikke gjelder noe formkrav for inngåelse av avtaler, og i den veletablerte regel om at en avtale anses for å være inngått når partene er enige om alle vesentlige punkter i avtalen. At avtalen gjelder store verdier eller et komplekst saksforhold, endrer ikke dette.
​
Det kan dermed være uklart for partene når de krysser grensen for en bindende avtale. Derfor kan det være hensiktsmessig at partene blir enige om at avtale ikke skal anses for å være inngått før avtalen er signert av begge parter. Dette kan partene avtale, og hver av partene kan også ensidig ta forbehold om signering.
​
Lagmannsretten mente at et slikt signeringsforbehold måtte være “særdeles klart og tydelig”, Høyesterett fastslo derimot at det gjelder et klarhetskrav, men det er nok at signeringsforbeholdet er så klart at avtalemotparten forsto at det er stilt et slikt vilkår.
​
Høyesterett fant at det forbehold kjøperen hadde tatt, klart måtte forstås slik at avtale først var inngått når begge parter hadde undertegnet avtalen. Det hadde heller ikke skjedd noe under forhandlingsprosessen som medførte at forbeholdet var falt bort.
​
Tonje Nesheim
tn@forsberglaw.no