Tilbake

Nyhetsbrev nr. 2 / 2011

Fildelere vil ikke lenger kunne gjemme seg bak IP-adressen. Kulturdepartementets forslag til nye virkemidler som vil styrke rettighetshavernes kamp mot ulovlig fildeling og andre krenkelser av opphavsretten er nå ute på høring.

Opplysning om identiteten bak IP-adresser
Bakgrunnen for forslagene er at rettighetshaveren normalt kan finne frem til hvilken IP-adresse som er brukt i forbindelse med piratkopiering, men det er kun internettilbyderen som vet hvem som står bak den aktuelle IP-adressen. Internettilbyderen har i henhold til ekomloven i utgangpunket taushetsplikt om hvem som har benyttet IP-adressen på det tidspunkt opphavsrettskrenkelsen skjedde. Unntak fra taushetsplikten gjelder i dag overfor påtalemyndigheten og som vitneprov i rettssaker.

​Et praktisk problem for rettighetshaveren har vært at påtalemyndigheten de senere år ikke har prioritert denne type saker og benytte seg av adgangen til å kreve identiteten opplyst. Uten identiteten til innehaveren av abonnementet er det praktisk umulig for rettighetshaverne å forfølge nettpiraten sivilrettslig med erstatningssøksmål.

​En endring i problemet med å finne frem til personen bak IP-adressen kom som følge av Høyesteretts kjennelse i den såkalte Max Manus-saken hvor domstolene, til tross for taushetsplikten i ekomloven, kom til at internettleverandøren pliktet å opplyse om hvem som skjulte seg bak IP-adressen som filmen var lastet opp til nettet fra. Hjemmel for utleveringsplikten ble funnet i tvistelovens regler om bevissikring utenfor rettssak.

​Departementet mener nå at det bør gis egne regler om utlevering av slike opplysninger i åndsverkloven, og har foreslått regler som skal regulere domstolenes vurdering av spørsmålet. Den praktiske fremgangsmåten blir at den krenkede rettighetshaver anlegger sak mot internettilbyderen der hvor internettilbyderen er hjemmehørende. Før retten treffer sin avgjørelse, skal retten be Post- og teletilsynet uttale seg om hvorvidt identiteten bør opplyses. Dette vil ikke forsinke saksgangen vesentlig ettersom det er meningen at tilsynet skal instrueres fra departementet om å avgi sin uttalelse innen tre virkedager etter at saken er brakt inn for tilsynet.

​Selv om tilsynet skal høres, er det imidlertid domstolen som avgjør om identiteten skal avsløres ved å ”avveie hensynet til abonnenten mot rettighetshaverens interesse i å få tilgang til opplysningene, sett hen til krenkelsens grovhet, omfang og skadevirkninger.”

Det er rettighetshaveren som må dekke internettilbyderens kostnader med saken. Internettilbyderen skal en måned etter at identiteten ble utlevert, gi opplysning til abonnenten om at opplysningene er utlevert.

Pålegg om blokkering
Departementet har foreslått at internettilbyderen skal kunne pålegges å hindre tilgang til materiale som krenker opphavsrett m.m. Vurderingstemaet for om det skal gis pålegg, vil være om ”det i stort omfang gjøres tilgjengelig materiale som åpenbart krenker opphavsrett…”. Det er et noe strengere kriterium enn det som er avgjørende for spørsmålet om opplysning om identiteten bak IP-adresser. Det er foreslått at enten Medietilsynet eller domstolene skal avgjøre spørsmålet.

Varselbrev
Det er også luftet om det skal etableres en ordning hvor abonnenten varsles om at det er begått ulovligheter fra den IP-adresse som tilhører abonnementet. Her er imidlertid departementet foreløbig skeptisk fordi en slik ordning vil medføre både store praktiske problemer og vanskelige prinsipielle spørsmål i forbindelse med personvern.

Terje Hensrud
th@forsberglaw.no

Forbrukere som handler på nettportaler som finn.no, har ikke angrerett. Høyesterett fastslo nylig at kjøp av en bruktbil via finn.no ikke var å anse som fjernsalg, slik at kjøperen ikke hadde angrerett. Kjøperen ble holdt erstatningsansvarlig for selgerens tap som følge av at bilen ble solgt til en lavere pris ved dekningssalg.

For at det skal foreligge fjernsalg og dermed angrerett for kjøperen, må forberedelsen og inngåelsen av avtalen skje via fjernkommunikasjon, som for eksempel telefon eller internett, og selgeren må i sin markedsføring tilby eller oppfordre til avtaleinngåelse på denne måten. Videre er det en forutsetning at selgeren opptrer i næringsvirksomhet, og at kjøperen er forbruker.

Anken til Høyesterett gjaldt spørsmålet om hvorvidt selgeren i sin markedsføring hadde tilbudt eller oppfordret til avtaleinngåelse via fjernkommunikasjon. Lagmannsretten mente at vilkåret var oppfylt, og at kjøper hadde angrerett. Høyesterett kom imidlertid til motsatt resultat.

Høyesterett fastslo at vilkåret innebærer at selgeren enten direkte må oppfordre til avtaleinngåelse via fjernkommunikasjon, eller at markedsføringen må være egnet til å fremkalle bestilling på denne måten. Om en selger bare reklamerer for sine varer med utfyllende opplysninger om varene og informasjon om hvor bestilling kan rettes, har han ikke tilbudt eller oppfordret til avtaleinngåelse via fjernkommunikasjon.

Selgerens markedsføring bestod i at bilen var lagt ut for salg på selgerens nettsider og på finn.no. Annonsen på finn.no inneholdt bilder og informasjon om bilen og kontaktinformasjon til selger, med unntak av e-postadresse. I stedet for at e-postadressen til selgeren var oppgitt, inneholdt annonsen en e-postlenke. Kjøperens bestilling ble gjort via e-postlenken, og det var særlig dette som voldte tvil i saken.

Etter lagmannsrettens oppfatning var e-postlenken egnet til å fremkalle bestilling via fjernkommunikasjon, slik at vilkåret var oppfylt og kjøperen hadde angrerett. Høyesterett var ikke enig. Da e-postlenken ikke hadde noe opplegg for betaling, var den ikke egnet til å fremkalle bestilling via fjernkommunikasjon. E-postlenken var utelukkende én av flere måter å få kontakt med selgeren på. Høyesterett la også vekt på at kjøpet i dette tilfellet gjaldt en bruktbil, en vare som vanligvis ikke kjøpes uten at kjøperen først har sett den. Selgerens hensikt med annonseringen på finn.no hadde derfor bare vært å reklamere for bilen, ikke å få i stand avtale via fjernkommunikasjon.

Avgjørelsen innebærer at kjøp som foretas via nettportaler som finn.no, som ikke har opplegg for betalingsformidling, ikke er å anse som fjernkjøp, slik at kjøperen ikke har angrerett. Dette gjelder selv om avtalen faktisk inngås via fjernkommunikasjon. Kjøperen er da forpliktet av avtalen, og eventuelle brudd på denne kan medføre erstatningsansvar.

Tonje Nesheim
tn@forsberglaw.no

Sommeren er her og mange sysler med planer om å gå til innkjøp av båt, slik at de forhåpentlig kan nyte noen late dager på sjøen. Noen har allerede båt, men er rammet av trefotssyken og ønsker derfor en større båt. I begge tilfelle er det lurt å sjekke i Skipsregisteret dersom man kjøper båt som overstiger 23 fot.

Båter over 7 meter ( ca 23 fot) kan registreres i skipsregisteret, båter over 15 meter (ca 49 fot) skal registreres. Stadig flere av de valgfrie båtene registreres i registeret, hvilket har sammenheng med båtenes stadig økende verdi og behovet for å benytte båten som panteobjekt for finansiering av kjøpet av dem. Har trefotssyken vart noen år og virkelig tatt overhånd og valget faller på en 48 fots cabincruiser, kan det fort bli tale om et større beløp som skal investeres. Når båten først er ført inn i Skipsregisteret, inngår den i et såkalt realregister, og det som fremkommer i registeret om eierforhold og heftelser i båten, er det som vil gjelde utad.

I korte trekk kan det sies at det etter innføring i Skipsregisteret gjelder det samme som gjelder for biler. Før man kjøper en bil av en brukthandler eller privatperson, vil de fleste sjekke om vedkommende er eier av bilen eller om det er heftelser i bilen i form av pant el. Det samme gjelder altså for båter som er innført i Skipsregisteret.

Kjøper du en båt som er innført i registeret og selger går konkurs eller det viser seg at båten er pantsatt til selgers bank eller selgers kreditorer har tatt utlegg i den, risikerer man enten å måtte overlevere båten til konkursboet eller å dekke selgers gjeld for at båten ikke skal havne på tvangssalg.

Heldigvis er det relativt enkelt å forvisse seg om en båt er registrert i Skipsregisteret eller ikke. På Skipsregisterets hjemmesider er det mulig å søke på ulike kjennetegn ved båten. I alle fall for nyere båter vil CIN-koden, som normalt finnes på båtens akterende, være et relevant søkekriterium. Det anbefales likevel også å søke på andre kjennetegn ved båten.

Er båten ikke registrert, gjelder normalt at kjøper kan innrette seg på at det er den som har båten i sin besittelse og kan fremvise eierdokumentasjon, som også er den virkelige eier. Når det gjelder pantesituasjonen, er det viktig å forvisse seg om at båten ikke er beheftet med salgspant, eller at stedet hvor den eventuelt ligger i opplag i realiteten ikke har håndpant i båten.

Thor Christian Moen
tcm@forsberglaw.no

Fra 1. juli gjelder strengere regler om tiltak for å redusere sykefraværet. Arbeidsgivere kan få bot og arbeidstagere miste rett til sykepenger hvis de unnlater å delta på dialogmøte eller å medvirke til oppfølgningsplan. Helt nytt er det at leger som unnlater å delta på dialogmøter, kan få opptil 10 300 kr i gebyr.

Sykefraværet er dyrt for Staten, og høringsforslaget om strengere regler fra 1. juli i fjor er blitt lov i bortimot hastetempo. Endringene ble vedtatt i midten av juni og trer i kraft 1. juli.

Mens reglene skjerpes for arbeidsgivere og arbeidstagere, er det nytt at også sykmelderen (lege, kiropraktor eller fysioterapeut) kan bli straffet for ikke å medvirke til oppfølgningen av den sykemeldte. Sykmelder som unnlater å delta i syv dialogmøter i løpet av 24 måneder, kan ilegges et gebyr av NAV på et beløp tilsvarende 12 rettsgebyrer (10 320 kr). NAV skal ilegge et slikt gebyr dersom NAV registrerer at sykmelder har uteblitt fra 10 dialogmøter i løpet av en periode på 24 måneder.

Arbeidsgiver skal nå utarbeide oppfølgningsplan senest innen fire uker fra sykmeldingen (mot seks uker hittil) og skal også sende planen til sykmelder innen fire uker. Videre skal arbeidsgiver innkalle til dialogmøte om oppfølgningsplanen senest innen syv uker (mot 12 uker hittil).

Arbeidstager skal bidra ved å gi opplysninger til NAV og arbeidsgiver, delta på dialogmøter og medvirke til at hensiktsmessige tiltak for tilretteleggelse av arbeidet og utprøving av funksjonsevnen blir vurdert og iverksatt. Heretter blir det gjort klart i loven at arbeidstagers rett til sykepenger bortfaller også hvis arbeidstager uten rimelig grunn unnlater å delta på dialogmøter og bidra til utarbeidelse av oppfølgningsplan, ikke bare hvis han unnlater å gi opplysninger.

En nyhet er at arbeidsgiver senest innen ni uker fra sykmeldingen må informere NAV om hvorvidt reglene om oppfølgningsplan og dialogmøte er fulgt, og om sykmelder har vært innkalt til og deltatt på dialogmøte. Oppfølgningsplanen skal sendes NAV innen samme tidspunkt. Hvis arbeidsgiver ikke overholder fristen, kan NAV ilegge seks rettsgebyrer (5160 kr) pr. overtredelse.

En annen nyhet er at det innføres et ”dialogmøte 2”, som NAV skal innkalle til senest etter 26 ukers sykemelding. Arbeidsgiver må da sende inn en revidert oppfølgningsplan senest en uke før dialogmøte 2.

Ordningen med aktiv sykmelding blir avviklet, mens gradert sykmelding blir beholdt.

Per Forsberg
pf@forsberglaw.no

Høyesterett har nylig fastslått at et stort revisjonsfirma selv må bære et tap påført en klient. Revisjonsfirmaet unnlot å melde kravet til sitt ansvarsforsikringsselskap innen et år etter at klienten varslet erstatningskrav og mistet dermed sin forsikringsdekning.

Det er blitt stadig større fokus på revisors erstatningsansvar som følge av egne feil og forsømmelser. I forhold til enkelte revisortjenester er erstatningsansvaret tilnærmet objektivisert. Dette gjelder særlig i forhold til attestasjonsoppdrag, som bekreftelse av innbetaling av aksjekapital. Det oppstår imidlertid stadig nye saker der revisor holdes ansvarlig for feilaktig rådgivning, særlig i tilknytning til skattemessige forhold.

​Erstatningsansvaret dekkes i stor grad gjennom revisjonsfirmaenes pliktige ansvarsforsikringer. Det hjelper imidlertid lite med ansvarsforsikring hvis man ikke følger opp saken korrekt overfor forsikringsselskapet når den først er oppstått.

​Høyesteretts dom i Deloitte-saken (avsagt 6. mai 2011) gjelder nettopp et slikt forhold. Deloitte hadde vært rådgiver og revisor for Ekko Eiendom AS, eierselskapet til den konkursrammede Notar-kjeden. I 1996 gjennomførte Ekko Eiendom AS en fisjon med råd fra Deloitte. Det var forutsatt at fisjonen skulle være skattefri. I et bokettersyn i 2001 fastslo imidlertid skattemyndighetene at reglene om skattefrie fisjoner var brutt på vesentlige punkter, og at fisjonen dermed var skattepliktig.

​Skattesaken endte med at Ekko Eiendom AS måtte betale ca kr. 24 millioner i ekstra skatt.

​Ekko Eiendom AS reiste sak mot Deloitte. I en rettskraftig lagmannsrettsdom fra 2007 ble Deloitte holdt ansvarlig for Ekko Eiendoms tap med i alt ca kr. 27 millioner.

​Det oppsto deretter en tvist mellom Deloitte og forsikringsselskapet Zürich om hvem som skulle bære kostnaden med erstatningskravet. Denne tvisten ble nylig avgjort i Høyesterett.

​Deloittes oppdragsansvarlige partner fikk i 2001 en e-post av Ekko Eiendoms representant der det ble bedt om at Deloitte bekreftet at de ville være erstatningsansvarlige for Ekko Eiendoms tap. Forsikringsselskapet ble imidlertid først orientert om saken i 2003.

​Det følger av forsikringsavtaleloven § 8-4 at sikrede (dvs. revisjonsfirmaet) mister sitt krav på erstatning fra forsikringsselskapet dersom kravet ikke er meldt forsikringsselskapet innen ett år etter at sikrede har fått kunnskap om de forhold som begrunner kravet. Høyesterett kom til at den meldingen oppdragsansvarlig partner hadde fått i 2001 fra Ekko Eiendom, var tilstrekkelig dokumentasjon for ”de forhold som begrunner kravet”. Ettårsfristen begynte dermed å løpe på dette tidspunkt, og ved meldingen til forsikringsselskapet i 2003 var fristen oversittet.

​Høyesterett frifant dermed Zürich forsikring for erstatningskravet, og Deloitte måtte selv betale erstatningen på kr. 27 millioner til Ekko Eiendom.

​

Advokat Svein Egil L. Heikvam
seh@forsberglaw.no