Tilbake

Nyhetsbrev nr. 4 / 2011

Regjeringen foreslår strengere regler for å gjøre klageadgangen ved offentlige anskaffelser mer effektiv. KOFAs adgang til å ilegge overtredelsesgebyr faller bort.

Som følge av EU-direktiv 2007/66 må det innføres regler om 1) en karensperiode fra kontraktstildeling til kontrakt inngås, 2) en suspensjonsperiode som på visse vilkår medfører at oppdragsgiver ikke kan inngå kontrakt mens klagen behandles og 3) nye sanksjoner for alvorlige brudd på regelverket.

I dag skal oppdragsgiver gi meddelelse om tildeling i ”rimelig tid” før kontrakt inngås. Dette skal fortsatt gjelde for anskaffelser etter anskaffelsesforskriftens del II, det vil si for anskaffelser under EØS-terskelverdiene (1,6 millioner kroner eks. mva. for vare- og tjenestekontrakter og 40,5 millioner kroner eks. mva. for bygge- og anleggskontrakter) og for uprioriterte tjenester. For anskaffelser over terskelverdiene og for forsyningsforskriftens del II skal heretter direktivets minstekrav på 10 dagers karenstid ved elektronisk meddelelse og 15 dager ved annen meddelelse om tildeling gjelde.

Reglene om suspensjon av retten til å inngå kontrakt vil bare gjelde når klageren begjærer midlertidig forføyning mot tildelingsbeslutningen før utløpet av karenstiden eller før utløpet av 10-dagersfristen for å inngå kontrakt uten sanksjoner dersom oppdragsgiver har gitt en intensjonskunngjøring om å tildele kontrakt uten forutgående utlysning av konkurranse.

En av de nye sanksjonene er at inngåtte kontrakter kan kjennes uten virkning. Ordningen bryter med norsk kontraktsrett og skal kun gjelde for anskaffelser over EØS-terskelverdiene og for forsyningsforskriften. Kontrakter kan kjennes uten virkning for fremtidig kontraktsoppfyllelse, men alternativt fra kontraktsinngåelse dersom kontraktsytelsen kan tilbakeføres i vesentlig samme stand og mengde.

”Uten virkning”-sanksjonen vil særlig gjelde for ulovlige direkte anskaffelser, som regnes som et særlig alvorlig brudd på reglene. Også ved brudd som har påvirket klagerens mulighet til å få tildelt kontrakten, og som har skjedd i kombinasjon med brudd på reglene om karens eller suspensjon, skal kontrakten kjennes uten virkning. En forutsetning er likevel at bruddet på reglene om karens ellers suspensjon må ha fratatt leverandøren muligheten til å ta rettslige skritt før inngåelsen av kontrakten. Dersom vesentlige hensyn til allmennhetens interesser gjør det nødvendig å opprettholde kontrakten, kan retten likevel unnlate å kjenne kontrakten uten virkning.

Retten skal også kunne beslutte avkorting av kontraktstiden og overtredelsesgebyr som alternativ til sanksjonen ”uten virkning”. Retten skal avkorte kontrakten eller idømme overtredelsesgebyr hvis det gjelder en anskaffelse over terskelverdiene uten at retten kjenner kontrakten uten virkning eller hvis det gjelder en ulovlig direkte anskaffelse under terskelverdiene. I visse andre tilfeller kan retten kan idømme alternative sanksjoner.

Klagenemnda for offentlige anskaffelser (KOFA), som er et rådgivende, administrativt organ for rask og rimelig klagebehandling, har hittil kunnet ilegge et overtredelsesgebyr ved brudd på anskaffelsesreglene. Denne adgangen vil bli overført til domstolene.

​Per Forsberg
pf@forsberglaw.no

I reglementet for avløpsledningen hadde Alta kommune fraskrevet seg det objektive ansvar for skader som følger av forurensningsloven. Høyesterett idømte likevel kommunen erstatningsansvar for skader som en bolig hadde blitt påført som følge av tilbakeslag i ledningsnettet. Tilbakeslaget skyldtes sviktende vedlikehold.

En privatbolig fikk skader etter at det oppsto tilbakeslag i avløpsledningen. Tilbakeslaget medførte at det fløt kloakk utover kjelleren i privatboligen. Årsaken til tilbakeslaget var proppdannelse som skyldtes ansamlinger av sand og grus i ledningen. Det var uklart hvordan grusen og sanden hadde kommet inn i ledningen, men kommunen, som eide ledningen, var enig i at tilbakeslaget og skaden ville ha vært unngått om vedlikeholdet hadde vært tilstrekkelig.

​Partene var enige om at det var inngått avtale om at kommunens ”Normalreglement for sanitæranlegg” skulle gjelde, og at det manglende vedlikeholdet ikke var uaktsomt i henhold til normalreglementet. Spørsmålet var dermed om kommunen gyldig kunne fraskrive seg det objektive ansvaret etter forurensningslovens § 24 for skader som skyldes utilstrekkelig vedlikehold.

​Eieren av privatboligen og hennes forsikringsselskap mente at en fraskrivelse av ansvar for utilstrekkelig vedlikehold var urimelig og ga en uheldig ubalanse i en avtale hvor kommunen var i monopolsituasjon og hvor innbyggerne har tilknytningsplikt. Kommunens forsikringsselskap mente at så lenge det i reglementet fremkom at kommunen var ansvarlig ved uaktsomhet, var reglementet ikke urimelig.

​Kommunens forsikringsselskap vant saken både i tingretten og lagmannsretten.

Høyesteretts flertall på tre dommere tok derimot i sin vurdering utgangspunkt i at ordlyden i forurensningsloven er absolutt når den tillegger ansvar til anleggseier uten hensyn til skyld bl.a. fordi vedlikeholdet ikke er tilstrekkelig. Retten hadde dermed en noe annen innfallsvinkel på de rettslige spørsmål enn det partene i saken hadde.

Mindretallet på to dommere la avgjørende vekt på at Høyesterett i en tidligere sak (Stavanger-dommen fra 2007) hadde uttalt at forurensningsloven kunne fravikes ved avtale, og at en slik fravikelse i et tilfelle som dette ikke var urimelig.

Ettersom Høyesterett i Stavanger-dommen hadde tillatt unntak fra det objektive ansvaret og at denne siste dommen er avsagt med knappest mulig flertall, må rettstilstanden fremdeles anses som noe uavklart. Det er derfor all grunn for huseiere til å undersøke om husforsikringen omfatter skader forårsaket av avløpsnettet.

Terje Hensrud
th@forsberglaw.no

Skattedirektoratet har nylig i en bindende forhåndsuttalelse fastslått at man ved en bestemt type fusjoner med samme aksjonærer i begge selskaper kan benytte bokførte verdier i stedet for virkelige verdier. Det blir dermed enklere og mindre kostbart å gjennomføre disse fusjonene.

For at en fusjon skal kunne gjennomføres skattefritt, er det en forutsetning at fusjonen skjer til skattemessig kontinuitet både på selskapsnivå og aksjonærnivå. For at fusjonen skal skje med skattemessig kontinuitet på aksjonærnivå, må det som utgangspunkt ikke skje en verdiforskyvning mellom aksjonærene eller mellom nye og gamle aksjer.

Dersom to selskaper hvor A og B hver eier 50 % av aksjene skal fusjonere, må altså eierforholdet fortsatt være 50/50 etter at fusjonen er gjennomført for at fusjonen skal være skattefri. Dersom eierforholdet f.eks. blir 40/60, vil det ha skjedd en verdiforskyvning mellom A og B, og fusjonen kan bli skattepliktig.

For å sikre at det ikke skjer noen verdiforskyvning, baseres vederlagsaksjene i det overtakende selskap på bytteforholdet mellom de virkelige verdiene som overtas og den virkelige verdien av det overtagende selskap.

I tilfeller hvor det skal gjennomføres fusjoner mellom to selskaper med de samme aksjonærer, og hvor aksjonærene eier like store andeler i begge selskapene, kan vederlaget til aksjonærene i det overdragende selskap enten bestå av nye aksjer i det overtagende selskapet, eller av en økning av pålydende på eksisterende aksjer i det overtagende selskapet.

Når vederlaget består i en oppskriving av pålydende på allerede eksisterende aksjer, utstedes det ikke nye aksjer. Aksjonærene vil eie akkurat de samme aksjene som før fusjonen, og det vil derfor ikke skje noen forskyvning av eierforholdet mellom aksjonærene. Da det ikke skjer noen forskyvning, er det skattemessig kontinuitet på aksjonærnivå.

Siden slike fusjoner uansett skjer til skattemessig kontinuitet, synes det unødvendig at det må foretas en fullstendig og ofte kostbar verdivurdering av selskapene, slik at bytteforholdet kan baseres på dette.

Skattedirektoratet har nå avklart rettstilstanden (BFU 17/11), og er kommet til at slike fusjoner kan gjennomføres basert på bokførte verdier i stedet for på virkelige verdier. Fusjonen blir dermed mindre kostbar for selskapene, samtidig som hensynet til skattemessig kontinuitet ivaretas. Forutsetningen er imidlertid at aksjonærforholdet er det samme i begge selskaper, og at vederlaget utstedes i form av økning av pålydende på allerede eksisterende aksjer.

Tonje Nesheim
tn@forsberglaw.no

Finanstilsynet har i et brev til Finansdepartementet foreslått endringer i revisorloven som medfører at lovens virkeområde utvides i forhold til dagens situasjon.

Bakgrunnen for forslaget er at muligheten for at aksjeselskaper kan beslutte ikke å ha revisor, medfører at det blir behov for revisjonstjenester innenfor begrensede og nye segmenter. Dette omfatter forenklet revisorkontroll i form av en overordnet gjennomgåelse av regnskaper, revisjon av deler av regnskap, avtalte kontrollhandlinger, attestasjon av ikke historisk finansiell informasjon, det vil si informasjon som ikke er årsregnskapsopplysninger, og revisors utarbeidelse av regnskap. Disse tjenestene kalles ”revisors nye tjenester”.

​Det følger av revisorloven § 1-1 at loven ikke kommer til anvendelse på revisors tjenester, herunder “revisors nye tjenester”, når:

• de tilbys til ikke-revisjonspliktige kunder,
• mottager av sluttproduktet er andre enn offentlige myndigheter, eller
• forenklet revisorkontroll utføres på forespørsel fra andre enn minoritetsaksjonærer i aksjeselskaper.

Dette innebærer bl.a. at revisorlovens strenge regler for uavhengighet og bransjenormene for god revisjonsskikk ikke gjelder for slike tjenester.

​Finanstilsynet mener at dette er uheldig og foreslår at revisorlovens virkeområde endres slik at flere tjenester som revisorer tilbyr, skal reguleres av de aktuelle bestemmelsene i revisorloven. Dette omfatter bl.a. bestemmelser om god revisjonsskikk, dokumentasjon og uavhengighet i tilfeller der dette er naturlig.

​Finanstilsynets forslag er oversendt Finansdepartementet i form av et utkast til høringsnotat. Det må forventes at Finansdepartementet vil gjennomføre en høringsrunde knyttet til lovendringene før det fremlegges et konkret lovendringsforslag for Stortinget.

Svein Egil Heikvam
seh@forsberglaw.no

Fristen på tre uker for å klage på ligningen har vel for de fleste nå løpt ut – men er toget gått eller kan man rekkedet ved en liten sluttspurt?

I skatteverdenen er det satt korte frister både for klage på ligningen og for å gå til søksmål – men mindre man klarer å snu skattekontoret i klagerunden. Hovedregelen for klager er at disse skal være på levert tre uker etter at vedtak er fattet og søksmål må være reist innen seks måneder etter at vedtaket er endelig. Men helt uten sjanse er man ikke selv om frister er oversittet.

​Har man oversittet klagefristen i ligningsloven, kan man likevel få behandlet med utgangspunkt i ligningsloven § 9-5. Etter denne bestemmelsen har man ingen ubetinget rett til å få klagen behandlet, men dersom det utformes et godt klagegrunnlag og det kan oppgis en rimelig grunn for forsinkelsen, tas klagen ordinært til realitetsbehandling. Ved vurderingen skal det legges vekt på spørsmålets betydning, skattyterens forhold, sakens opplysning og den tid som er gått.

Litt verre er det dersom søksmålsfristen på seks måneder er løpt ut etter at det er fattet endelig vedtak i saken. Søksmålsfristen til prøving av ligningsavgjørelse er ordinært seks måneder regnet fra skatteoppgjøret eller endringsvedtaket ble sendt skattyteren, jfr. lignl. § 11-1. Det er da det opprinnelige vedtak som er utgangspunktet – ikke en eventuell klage som er avslått etter ligningslovens § 9-5.

​Her må man imidlertid belage seg på litt ubehageligheter ved at man må avvente den rettslige prøvingen til kemneren bestemmer seg for å inndrive kravet, for eksempel ved utlegg eller konkurs. Klages det til tingretten over en forføyning fra kemneren – typisk beslutning om utlegg, utleggstrekk eller motregning – får man etter skattebetalingslovens § 17-1 en ny tremånedersfrist til å prøve ligningen. Fristen regnes fra den dagen tvangsforretningen holdes og ikke fra den dag underretningen mottas.

​Det løper en tremåneders rist for hver enkelt tvangsforretning som foretas for inndrivelse av et aktuelt krav. Dette er bl.a. fastslått av Høyesterett i Rt. 2009 s. 86.

​Skulle det være så galt fatt at ligningen er feil, og man ikke har klaget eller reist søksmål etter fristene er altså ikke alt håp ute. Vi for vår del vil imidlertid anbefale at det klages i tide.

Thor Christian Moen
tcm@forsberglaw.no